Medelever avviser mobbing, men sa kollektivt unnskyld i syvendeklasse.
– Det var litt sånn at ting jeg gjorde ble oppfattet som mobbing. Selv opplever jeg at jeg gjorde mye for å hjelpe. Jeg syntes jo synd på henne. Hun var annerledes enn mange andre, sier en medelev til kvinnen som nå saksøker Birkenes kommune.
Totalt vitner fire tidligere klassekamerater om situasjonen på skolen under den pågående mobberettssaken i Kristiansand tingrett. Alle avviser at det var snakk om storstilt mobbing, men flere bemerker at det var en del konflikter på trinnet.
– Jeg opplever at hele klassen var styrete, og det var mye krangling med alle. Det var mye problemer med mange av jentene, også, sier en annen, og legger til:
– På et vis ble hun mobbet, men det var ikke verre for henne enn for andre. Det kan godt være hun ble holdt utenfor i noen situasjoner.
Sa unnskyld
– Det er vanskelig å si noe generelt om miljøet. Det var gjenger, og alle gikk ikke overens. Mitt inntrykk er at hun hadde det greit med de hun gikk sammen med. Jeg kan ikke huske at noen var slemme med henne, sier en tredje, og legger til:
– Alle foreldre og elever ble kalt inn til felles møte. Vi elever ble bedt om å si unnskyld. Da skjønte vi at det kanskje ikke var like lett for henne som for oss. Vi sa unnskyld.
Hun husker saksøker som ei grei jente som var skoleflink og hjelpsom. Møtet hun omtaler ble holdt på syvendetrinn og er godt dokumentert gjennom tidligere rektors skriftlige referat. Flere av de andre elevene som vitner i retten husker ikke møtet, eller innholdet. Kommunens advokat erkjenner at saksøker på denne tida ble utsatt for mobbing, men mener skolen ordnet opp.
Avviser mobbing
I rapporten til den rettsoppnevnte sakkyndige trekkes to elever fram som katalysatorene for mobbinga. En av dem vitner i retten, og protesterer på denne historieskrivinga.
– Jeg kjenner meg ikke igjen i sakkyndiges vurdering. Det var meg hun gikk med hele tida, og jeg forsøkte at hun skulle ha det så greit som mulig. Til slutt ga jeg opp å få henne med på ting, for hun ville ikke. Det er urettferdig å få skylda for noe slikt. Jeg har aldri vært stygg mot henne, og jeg forstår ikke hvordan det kan oppfattes slik, sier vedkommende.
I retten er hun tydelig preget, og påpeker gjentatte ganger at hun opplever situasjonen som urettferdig. Hun husker godt fellesmøtet i syvendeklasse, og mener unnskyldninga som ble gitt var oppriktig.
– Ja, i alle fall fra min side. Jeg husker turen hjem i bilen hvor jeg grein etter møtet. Jeg ble veldig lei meg, og hadde dårlig samvittighet for at hun hadde følt det slik, sier hun.
Var offer for mobbing
Mens de nærmeste klassekameratene ikke helt kjenner seg igjen, nøler ikke ei venninne som gikk på trinnet over med å ta begrepet mobbeoffer i sin munn.
– Klassen tok avstand fra henne. Gutta var tøffe med henne, og de andre lo av det. Jeg synes det var stygt gjort. Nå som jeg er voksen vil jeg si at hun var et mobbeoffer, sier kvinnen, som altså er ett år eldre enn saksøker.
På fritida kunne det komme ord om saksøker som ikke var så fine, forteller vitnet.
– De visste at jeg var en god venninne, så de modererte seg. Det var absolutt mobbing med utestenging. Jeg tror skolen forsøkte ordne opp, og vi snakka om at mobbing ikke er bra. Det var gruppesamtaler, og vi ble satt sammen i grupper vi som var venner, sier hun.
Normalt elevmiljø
Daværende assisterende rektor på skolen beskriver elevmiljøet som helt normalt, men med et visst innslag av utestengingskultur. Han var ikke førstehåndsvitne til hvordan elevene behandlet saksøker.
– Vi satt inn tiltak som var sterke, og varte lenge sammenlignet med andre saker. Det var helt klart en ukultur, og noe som var svært vanskelig for henne. Jeg vet vi hadde ganske mange møter denne våren, og at saken ble fulgt tett opp, sier han, og legger til:
– Det er vanskelig å minnes dette, men jeg vil si det ofte er ondsinnet med utestengning. Jeg vet ikke hva vi kunne gjort mer, for vi jobba tett med denne saken.
Daværende rektor på skolen kan ikke vitne for retten på grunn av helsetilstanden.
