Vindkraft-saka i Birkenes seiler opp med full styrke. Etter at ei gruppe folkevalgte har krevd ny behandling, skal kommunestyret igjen ta stilling til spørsmålet. Trolig skjer det 2. februar.
Julefred
Det blir lite julefred i år. «Motvind», «Vinn vind» og de andre aktivistene må nå kvesse knivene. Næringslivet, konsulenter og konsesjonsinnehavere må på nytt lade kanonene. Og de folkevalgte må igjen – for tredje eller fjerde gang i denne valgbolken – manne seg opp til å se grunneiere, motstandere, naboer og næringsdrivende i øynene og forsvare sine standpunkt mot både sindige og mindre sindige partsinnlegg. Debatten blir ført i heimene, på butikken, i avisspaltene, i selskapslivet, på folkemøter, på informasjonsmøter og der godtfolk ellers møtes. Jeg synes synd på denne arme Birkenes-bygda som skal tåle disse kampene i det uendelige.
Industriskandale
Det er mitt første ankepunkt. Regjeringa og energistatsrådene gjør ikke jobben som tilligger dem. Det gjelder for alle de siste statsrådene, uavhengig av parti. I frykt for å måtte fatte en upopulær avgjørelse skyver de beslutningen over på kommunen. Det høres demokratisk og fint ut, men er i virkeligheten ansvarsfraskrivelse. Sånn sett er det en nasjonal industriskandale at Olje- og energidepartementet ikke for lengst har gitt konsesjonshaverne RWE og Magnora godkjenning for å sette i gang drift av Oddeheia og Bjelkeberget vindkraftverk. Hvis noe er forsinket i prosessen, er det stortingets skyld. Det hører ingen plass heime at en vertskommune skal ha veto-rett så seint i prosessen, når departementet har stadfesta konsesjon og detaljplan og MTA-plan for lengst er sendt inn. Men saka har i over to år ligget og støvet ned på statsrådens kontor – i rein handlingslammelse!
Slagmark
Mangelen på en nasjonal politikk for vindkraft på land er en viktig grunn til at jeg ikke vil ta i denne saka med ildtang. Legitimiteten til et ja-vedtak i kommunestyret nå vil være syltynn. I ei stor og konfliktfylt sak som denne må spillereglene være forutsigbare og ryddige. Vi skal leve med ulempene av ei utbygging i mange år. Da må prosessen i forkant være bunnsolid. Det er ikke tilfellet nå. Inntil storting og regjering får en troverdig saksgang på plass, advarer jeg mot å gjøre Birkenes til en slagmark for et avgjørende oppgjør mellom den samlede vindkraftmotstanden i Norge og internasjonal storindustri.
Demokrati
Mitt andre ankepunkt er at det ikke er lenge til neste lokalvalg. Den 11. september skal du og jeg igjen gjøre vår borgerplikt. Vindkraft var lite framme foran sist valg, i 2019. Få av partiprogrammene i Birkenes hadde klare formuleringer om «ja» eller «nei» til vindkraft.
Det vil være direkte udemokratisk av kommunestyret å fatte et ja-vedtak i vår, bare et halvt år før valget. Velgerne i Birkenes har egentlig aldri fått sagt sitt om vindkraft. Igjen handler det om å forankre et vedtak i en bred prosess som oppleves rettferdig. Strid blir det uansett. Men når alle har fått lov til å si sitt, og argumentene for og mot er blitt belyst gjennom en valgkamp, vet vi at det er flertallet som får siste ordet. Et ja-vedtak i kommunestyret den 2. februar vil uten tvil utløse et ja fra statsråden. Og dermed er vindkraftverket i Birkenes et faktum. Skal jeg spå noe om stemningen i kommunestyret, er flere av representantene i bevegelse. For å holde seg til temaet: Et lite vindpust er trolig nok til å vende værhanen på kommunehusets tak.
Sirkus
I september 2023 har vi en gyllen mulighet til å gjøre slutt på et politisk sirkus som har fått pågå altfor lenge. La det enkelte parti og den enkelte kandidat gjøre rede for sitt syn i forkant av valget. Og la så folkeviljen komme til uttrykk. Det er derfor vi har et demokrati.
Torbjørn Bjorvatn (KrF)
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
