Oggevatn var Sørlandets største ski-eldorado i over tre tiår

202 meter over havet lå en gang stasjonsbygningen på Oggevatn. Stasjonen som bar preg av å være et «høyfjellshotell» på vintrene på 50- og 60-tallet, er nå for lengst borte. Men historiene om da fullastede tog med folk og ski kom med toget og fylte Oggemarka med skiturister, lever enda.

Folk valfartet til Oggevatn fra Kristiansand, Vennesla og andre steder på Sørlandet. Det begynte tidlig på 50-tallet, og så dabbet det av på begynnelsen av 70-tallet. Vanlige mennesker begynte å få bil, og var ikke lenger like avhengige å komme seg til skisteder som Oggevatn med tog. Nå er det Hovden, Bortelid, Sirdal, Eikerapen og andre steder som trekker skituristene. Lokalt er det fortsatt flotte skisteder i Birkenes. På Oggevatn kjøres det fortsatt løyper opp på «gamle stier», med mer moderne utstyr enn den gang.

Vi tar turen rundt 70 år tilbake i tid og fremover, da skituristene for alvor begynte å få opp øynene for hva Oggevatn og marka rundt hadde å by på. På begge sider av Ogge var det kjente og kjære steder folk gikk sine turer på.

På den ene siden hadde man hytta på Vindvann, som ble bygd i 1947 og brant ned på midten av 60-tallet. Her kom det ofte hundrevis av skiglade mennesker i påska og andre helger i året. Der kunne man få kjøpt seg noe varmt å spise og drikke, mens man tok en rast i det flotte turterrenget.

På andre siden av Ogge, så finner man flere kjente steder og løyper for de som vokste opp den gang turistene trafikkerte det lille bygdesamfunnet. Mange husker godt Donnhytta som står der den dag i dag, nyrenovert. Så hadde man IK Start hytta på Skreros, som var et kjent landemerke, og et sted skituristene dro til. Her var også varm mat og drikke å få kjøpt. Den blei solgt til klubben fra Kristiansand i 1937, for den nette sum av 4 500 kroner. Den ble i senere tid solgt til privat eie.

Til Skreros kom man ved å gå to ulike løyper fra Oggevatn Stasjon. En av disse gikk nedenfor Tverrhei og nordover til Skreros via Storemyr, der bakkene ikke var tunge og bratte. Den andre løypa var for de mer etablerte på ski, som kunne gå over Tverrhei, der bakkene krevde litt mer enn det helt grunnleggende på ski.

Tverrhei ble rammet av en større brann i 2010, der over 500 dekar brant ned. Den kjente heia der turistene valfartet til gjennom tre tiår, begynner så smått å bli frodig og grønn igjen.

Det var her på Tverrhei, som vendte mot sør, at turistene samlet seg i solhellingen. I gullalderen med alle turistene kunne den «berømte» heia på Oggevatn se ut som en dag i Holmenkollen. Tjukt med folk, bålrøyken lå tjukk der folk samlet seg og varmet mat. Hoppbakker, «utforløyper» og andre steder for skileker for barn og unge, var perfekt i Tverrhei. Den er variert og bratt flere steder, men også perfekt i den forstand at det var lite skog og mye skrefjell der. Det flotte med Tverrhei var at det var kun en kort gange nordøstover, fra stasjonsbygningen og veien. Det gjorde at de som ikke kunne, eller ikke ville gå så langt, kom til den mest idylliske plassen på kort tid.

Noen har fortalt oss at det kunne være opp mot 5000 mennesker en helg rundt i skogene på Oggevatn, mens andre trodde tallene kunne være høyere. På det meste viste tall og loggbøker fra de beste vintrene at det varierte mellom 10-15 000 besøkende. Paul Setane var først fullmektig ved Oggevatn Stasjon, før han ble bestyrer frem til stasjonen ble nedlagt i 1972.

Og bestyreren Paul var «brukandes» til alt sa vegdølene den gang han drev på. Det var også han som førte loggbøkene på hvor mange reisende det kom med togene. Han tok imot alle reisende, hadde kontroll på skiutstyr og reparerte endog skibindinger eller annet om det trengtes. Det spesielle med skitogene var at de ble stående hele dagen på perrongen, slik at folk kunne gå inn å varme seg, eller ta en pust i bakken. Det hører også med til historiene at det ble satt opp egne tog for skoleklasser i mange år, som tok skiturene til bygda helt vest i Birkenes.

Den gang var det også butikk på Oggevatn som het Oggevang. Der var det kafé i kjelleren, som skituristene kunne benytte seg av. I 2. etasje var det butikk med husvære og leilighet mens det i 3. etasje var ungdomsherberge. Denne bygningen er i likhet med stasjonen også revet, og bare minnene er igjen.

Da bilen ble mer vanlig for folk flest på 60-tallet og utover, fortsatte skituristene å komme til grenda i Birkenes. Nå både i bil og med tog. Det har blitt fortalt av flere, at bilene sto parkert fra stasjonen og butikken på Oggevatn, og 1,2 kilometer opp til sagen som lå oppe ved riksvegen. På de største utfartshelgene kunne det stå biler langt inn mot Skreros er det fortalt.

Leseren skal gjøres oppmerksom på at journalisten er vokst opp på Oggevatn. Derfor kan jeg selv minnes litt av slutten på skitogene og turistene som kom «hjem» til bygda vår. Om ikke vi barna og ungdommen på Oggevatn og omegn ble «født med ski på bena», så ble de fleste godt kjent med gleden over skibruk på vinteren. Og Tverrhei er et kjært minne, der vi hoppet langt på langrennskiene, kjørte slalåm eller utfor med det samme skiparet. Knall og fall, brukne staver og ski ble det, og utstyret var i starten selvsagt bare treski. Det var først utover slutten av 70-tallet at det ble mer vanlig med glassfiberski.

Det skal legges til historien at det i 1988 ble satt opp et mimre-skitog. Da kom det over 300 mennesker med skitoget. Der ventet grendelaget med Paul og konen Alice Setane i spissen med ertesuppe, buljong, vafler og brus. Det var siste gang Turistforeningen og den gang NSB, fraktet skiturister til Oggetraktene.

Noen minner slettes aldri, og det er så man fortsatt kan se for seg hele Tverrhei yrende av folk, og røyken fra alle bålene kjennes fortsatt i neseborene. En svunnen tid.