I år, som i fjor, får jeg muligheten til å formidle mine tanker tett opp under jul. Og i år, som i fjor, lar jeg konfliktstoffet ligge. Jeg velger å skrive om en av vår tids store lidelser – ensomhet.
Venke Knutson er en populær og dyktig sangartist fra Birkeland. Det var med stolthet vi fulgte suksessen hennes tidlig på 2000 tallet og det var stor stas da hun gjestet Birkeneshallen med eget band og framførte «Panic» til hylende fans og med en smilende Jan Fredrik Karlsen vandrende rundt blant publikum. Den karrieren er nå lagt på hylla og byttet ut med et nytt prosjekt. På hylla står nå en skravlekopp, og blir den koppen en suksess kan den samme Venke ha gitt befolkningen en mye større opplevelse enn alle hennes album til sammen.
Koppen skal stå der folk møtes, og kan velges som kopp for de som ønsker en å prate med. Et tegn fra en ensom person til oss andre om å sette seg ned å skravle. Ideen er like enkel som den er genial, men det kan være vanskeligere enn som så.
Først skal det mot til for en ensom sjel å vise, i all offentlighet, at man er ensom. Ensomhet er skambelagt og den det rammer har vanskelig for å snakke om det og dermed vise det ovenfor andre.
Så hviler det et stort ansvar på de av oss som ser personen med skravlekoppen. Bryter vi opp vennepraten, tar med oss kaffekoppen og setter oss ned med et helt ukjent menneske som på en modig måte har bedt om en tjeneste? Eller kaster vi bare et blikk over skuldra og tenker at det ikke er vårt problem?
Ensomhet må være noe av det verste et menneske kan rammes av. Selvforskyldt sier du kanskje? Men vi er ikke alle like og livet har ikke gått samme lykkelige vei for alle. Vi kan alle være med å gjøre en forskjell, skravlekopp eller ei. Det handler om å se mennesker. Stoppe opp å ta en prat hvor enn det måtte være. På butikken, et venteværelse eller rett og slett ved et tilfeldig møte gatelangs. Det betyr så mye for dem det gjelder, og for de av oss som ikke er ensomme blir slike opplevelser til en berikelse. Jeg vet det, for jeg gjør det stadig vekk i min lille hverdag.
Det er bare noen dager igjen til julen nok en gang ringes inn. Det blir nok en jul i pandemiens tegn, der besøkene må begrenses. For de som har de nærmeste rundt seg betyr det liten forskjell, for andre er ikke dette en ny tilstand. De er ensomme uavhengig av pandemier. Så er jo ikke julaften den dagen vi går på kafé og treffer mennesker, men vi kan ta en liten prat rundt bordet under julemiddagen og tenke igjennom hva vi kan bidra med for å gjøre livet lettere for de som trenger det.
Man skulle nesten tro at at Venke Knutson tenkte på sitt framtidige prosjekt da hun var på topp som artist. Melodien Scared (frykt) kan direkte relateres til hva mange føler. Kanskje kan skravlekoppen fjerne frykten fra å bestille en kaffe i den grønne kopp, og ikke minst vår frykt for å sette oss ned hos den ensomme sjel.
Den lille koppen er tenkt plassert på skoler og bedrifter, idrettsforeninger, kjøpesenter og kafeer. Jeg håper at mange av nevnte steder tar koppen i bruk, også i Birkenes. Jeg håper inderlig at koppen kan føre til et vendepunkt i utenforskapet vi sliter med på Agder. Fylkeskommunen stamper litt for å finne tiltak som gir resultater. Hva med å kjøpe inn kopper til utdeling? Fylkeskommunen er en stor skoleeier og nettopp i den aldersgruppen er det mange som faller utenfor. Så hvorfor ikke starte i videregående skole? Men da må de som er ledere ta et eierskap til dette enkle prosjektet. Om ikke så mange tar koppen i bruk, så er det en påminnelse til oss alle at vi må bry oss om våre medmennesker.
Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å ønske mine lesere, Birkenesavisas lesere og alle andre, en riktig god jul, der mitt største ønske er at vi i 2022 endelig skal kunne ta en normal hverdag tilbake. Da kan det bli et riktig godt nytt år!
Arild Windsland
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
