Er det ein mann på denne kloden som står meg så uendelig langt ifra når det gjelder det aller meste av meininger. Ja så må det være han som i grunnen har så lett for å smile og le under ein godt voksen bart. Han holder visstnok til oppe ved den smale vei på Steinsland. Æ rister på haue, å æ rister nok ei gang på haue.
I si tid sto han frem med bilde i avisen, å påsto at mi nekta dei gamle på heimen dessert og kake på daglig basis. Når sannheten var at det ei stund bare blei så møe for møe for dei. Då fikk undertegnede fyr i lampa. Nå rører jeg i grytene der på 33. året. For meg er det nesten et kall å lage god mat til dei gamle sliderene som virkelig fortjener det. Så dette såret den gang.
Men så går tia. Å på et eller anna slags merkelig vis har jeg endt opp med å ha ein slags sans for denne mannen. Først å fremst når han skyter fra hofta i politikken. Noen ganger fører det til at vær ein stein blir snudd (andre ganger ikke) Så har jeg veldig sansen for originaliteten rundt bygdemaratonet dei drar i gang årlig. Etter som jeg skjønner er det ikje lite innsats som blir lagt ned der.
Sist vil jeg si at; hadde det ikje vært for at han greier å sei så møe naudeskap, hadde det vel aldri grodd frem så mye varme å støtteerklæringer. Nettopp for at noen æ så lauskjefta kan alle mi andre slå ring om dei som vil elske nettopp den dei elsker.
Hurra for kjærligheten!
(Har nok tæ å være glad i Odd Gunnar Tveit au)
Anne-Kirsten Håkedal
_____________
Leserinnlegg
