Det er onsdag 12. mai. Jeg sykler til en ny dag i Hampehaugen Barnehage. Jeg sykler med glede i hjerte og mange, små sommerfugler i magen. Ved porten blir jeg møtt av bjørkeris, norske flagg og banner i rødt, hvitt og blått. Jeg tar en god dose antibac, smører inn hver minste millimeter av hendene mine, åpner døra på gløtt og titter inn. En gjeng barn på 2 år vifter med norske flagg og to av mine kollegaer smiler og roper «hipp, hipp, hipp, hurra!» Barna snur ser mot meg. De ler og løper mot meg. Jeg møtes av verdens beste klemmer.
Vi kler oss og går ut, først ned i sandkassa. Ned til myk sand, bøtter, spader og en vannpytt eller tre. Snart hører vi korpsmusikk. Korpsmusikk som spilles høyt, så høyt det er mulig fra en bærbar høyttaler. Jeg kjenner det i kroppen. Minner fra egen barndom og forventing rundt 17. mai blander seg med en følelse jeg ikke helt klarer å gjenkjenne. Vemod, kanskje? Eldre barn, snart skolebarn, står ved gjerdet og ser mot oss, mot porten. De er klare for å gå i tog. Vi går ut porten, noen på egne ben, andre i vognen vår, og møter den andre småbarnsavdelingen. Porten til uteområdet åpner seg igjen. En kollega bærer barnehagens fane, to barn bærer hver sin dusk. Vi ser fana, ser barna, hører barna, hører korpsmusikken. Tror jeg skrev på Kidplan (appen vår) senere den kvelden, at vi stod med klump i halsen og tårer i øyekroken. Det stemmer. Det er så sterkt, det er så fint! Toget går langs kunstgressbanen, opp bakken, rundt ungdomsskolen og Valstrand kulturarena. Alt på trygg avstand mellom avdelingene. Vinduer blir åpnet, vi blir møtt med heiarop og stort engasjement. Vi roper, vi heier! Hjemme ved barnehagen hopper vi av, sammen med den andre småbarnsavdelingen. Det er viktig å holde litt på forutsigbare og trygge rutiner for de yngste, selv på en dag som denne. Små mager rumler og små kropper begynner å bli slitne og trøtte. Resten av barnehagen går mot barneskolen. Jeg hører de spiller «Ja, vi elsker» mens jeg går inn porten vår igjen.
Som tradisjon tro, serveres det pølser til første måltid, i ulike varianter. Inne hos oss spiser vi pølsebiter med makaroni, grønnsaker og ulike bønner. De andre avdelingene har satt opp fine, små pølseboder, pyntet med norske flagg, blomster og fylt til bredden med tilbehør. Barna står i kø, blir møtt av en smilende voksen. Jeg føler meg heldig som kan observere alle barna på en dag som denne. Hele barnehagen, ikke bare min egen avdeling. Jeg lister meg litt rundt med kameraet. Ønsker ikke å bryte lek og samspill, men være en liten flue på veggen. Organiserte leker, ute som inne. Fisking etter kjeks, godteposer, risposer i bøtter, baller på hermetikkbokser, eggeløp, kast av våte svamper på klovn. Alt slik det skal være, og litt til! Skal vi feire, så skal vi feire. Så hører vi en kjent melodi! Annes isbil rygger inn porten og helt inn på uteområdet vårt. Helt inn til oss! Store øyne, latter og rop møter sjåføren som stiller med munnbind og hansker. Jeg står sammen med barna på sjåførens avdeling. De kjenner henne fort igjen, tross cap, lange hansker og munnbind. Ei jente roper til meg: «Det er jo Anne, jo! Det er Anne!» Jeg bekrefter det hun forteller meg og smiler til henne. Ikke lenge etterpå går hun forbi meg igjen med en stor kule-is med kjeks og diverse strøssel.
Etter ei stund går jeg inn igjen på egen avdeling. Flere barn sover allerede hos oss. En formiddag med mange inntrykk har satt sine spor, og ennå har feiringen så vidt begynt. Senere venter bringebærgele, frukt og ispinner for de yngste. Fra resten av barnehagen hører jeg løpende føtter, latter, heiarop og lek.
Takk for en aldeles nydelig feiring av en dag som også dette året ble annerledes enn vi hadde håpet.
Takk for at du ble fin, så fin!
Hilsen Stina, barnehagelærer på Nøtteliten
____________
Brukerskapt
