Boforholdene i Smedens Kjerr har ved flere anledninger vært gjenstand for oppmerksomhet i Birkenesavisa, ikke minst ved leserbrev fra meg. Jeg beklager dersom avisas lesere begynner å bli lei, men jeg kan ikke la dette ligge riktig enda. Ikke fordi jeg synes det er stas å ha navnet mitt i avisa, men fordi bygdas politikere, i motsetning til en overraskende stor del av befolkningen, ikke synes å mene at dette er noe å prioritere. Det er ikke noe jeg ønsker meg mer til jul enn at mitt engasjement skal bli unødvendig, for det koster mer enn noen kan forstå. Å stadig rive opp et åpent sår og bare vente til saltet strøs i er ingen øvelse jeg på noen måte finner noen glede i.
Også Fædrelandsvennen har hatt en større artikkel om denne saken, og det er en av grunnene til at jeg sitter ved tastaturet igjen. I denne artikkelen svarer nemlig kommunens ordfører på en måte som krever en reaksjon. Hun hevder tilbudet til den gruppen mennesker vi her snakker om er godt. Hun er selvsagt i sin fulle rett til å mene det, men det oppfattes nærmest absurd at hun kan ytre noe slikt, og spørsmålet jeg sitter igjen med etter å ha lest denne kommentaren er: Hvilket «tilbud» er det hun mener? At botilbudet skal være godt tør jeg mene er grundig motbevist og jeg tar sjansen på å påstå at de fleste andre i bygda nok ville brukt et annet adjektiv. Så hvilke andre tilbud har Birkenes, eller andre kommuner for den saks skyld, til denne gruppen mennesker? I realiteten mindre enn ingenting. En oppbevaring, helst i skjul fra de fleste og sammen med andre med samme utfordring, der sjansen til et bedre liv er omtrent like stor som å vinne jackpot i Eurolotto. Joda, noen vinner der også, men i likhet med den såkalte «rusomsorgen» er det langt mellom vinnerne, og gevinsten kommer som følge av tilfeldigheter og ikke et «tilbud» fra det offentlige.
I tillegg til å skryte av kommunens tilbud, presterer ordføreren i nevnte artikkel å lyve om bakgrunnen for konteineren i Smedens Kjerr, den siste boligen til min sønn. Hun hevder i artikkelen at grunnen til at denne nå er fjernet er at «den var der spesielt for vedkommende». Gudene må vite hvorfor hun lyver om noe så, i denne sammenhengen, uvesentlig, men det styrker i hvert fall ikke hennes troverdighet i andre sammenhenger. Sannheten er at denne konteineren ble satt opp for en annen bruker som bodde der før Tom Syvert. Denne beboeren var på institusjon og konteineren sto tom da Tom Syvert fikk tilbud om å bo der. Jeg skal ikke spekulere på den egentlige grunnen til at den nå er fjernet, men Gyro Heias forklaring er altså usann.
Da Fædrelandsvennens journalist påpekte at han hadde snakket med flere som var uenige i at kommunens tilbud var godt kom den siste «godbiten» fra ordføreren; de måtte jo bare ta kontakt med henne dersom det var ting de ville ta opp. Vel, Tom Syvert forsøkte det, men ble avvist og ignorert av kommunens politiske og administrative topper. Hva om ordføreren var den som tok kontakt, gikk på et par kaffebesøk hos de vi snakker om og lyttet til hva de måtte tenke om «tilbudet» hennes? Kommunens IT-avdeling er jo åpenbart fremdeles på Atari-stadiet, så det må da være en mulighet til å finne tid til noe slikt?
Jeg kan heller ikke la være å kommentere et innlegg relatert til denne saken. I forbindelse med kommunestyrets behandling av plassering av bemannede enheter til rus- og psykiatri hadde lokallaget for Norsk Forbund for Utviklingshemmede sterke innsigelser mot plasseringen. Begrunnelsen hadde fått massive reaksjoner dersom den hadde vært rettet mot nesten enhver annen gruppe, også dersom den hadde vært brukt mot plassering av en institusjon for utviklingshemmede. Jeg har ved flere anledninger opplevd utagerende og truende utviklingshemmede, men som med alle andre grupper i samfunnet må man håndtere disse individene som det de er, nemlig individer. Å sementere at alle som sliter med rus og/eller psykiske lidelser er farlige er like uopplyst og dumt som det er sårende.
Jeg er klar over snerten i det jeg skriver, men håper avisas lesere ser at det har rot i en uverdig virkelighet for en del av bygdas innbyggere. Innbyggere som av ulike årsaker har havnet i en situasjon ingen av oss har noen grunn til å misunne. Spørsmålet er om vi som samfunn er best tjent med å stu dem vekk og bruke minst mulig ressurser på dem, eller kanskje gjøre det vi kan for å gi dem verdighet, og på den måten gi dem en hånd de kan dra seg opp etter, heller enn å snu ryggen til å la dem ligge?
Jeg vet hva mitt svar er, og jeg tipper avisas lesere i det minste har en anelse om mitt ståsted. Jeg er imidlertid mer spent på om det finnes noen i det politiske miljøet som evner å tenke på annet enn vindmøller. Foreløpig er det øredøvende tyst, og jeg har ikke inntrykk av at Birkenesavisa har blitt nedrent av opprørte politikere som ønsker å gjøre noe med forholdene. I motsetning til de fysiske vindmøllene, er de vindmøllene Tom Syvert kjempet mot, og nå også jeg kjemper mot, adskillig vanskeligere å få øye på. De sitter godt gjemt i kommunehusets velholdte og lite trekkfulle kontorer.
_______________
Syvert Fossdal
LESERINNLEGG
