Det er viktig å holde på dialekten!
Toralf Aas gjenga i et leserinnlegg i Birkenesavisa innholdet i et brev fra 1991 hvor flere av de gamle gode ordene ble omtalt og gjengitt. Det ga meg en anledning til også å skrive noen ord om vår Birkelands dialekt.
La meg først si at for meg heter det ikke Bårkeland eller at vi som bor her omtales som Bårkis(er). For meg er det Birkeland og vi ble kalt Birkelandsgutt eller Birkelandsjente. Så til emnet:
I 1979 skrev Magnhild Vollan sin hovedoppgave til historisk – filosofisk embetseksamen i nordisk ved universitetet i Bergen. Oppgaven var Ordforrådet i Birkenes – en undersøkelse av kjennskapen til en del «gamle» ord. Og den hovedfagsoppgaven står i min bokhylle!
Hvorfor? Jo, fordi jeg var plukket ut som ung informant sammen med Oddbjørg Lien, Audhild Røstad og Helge Flakk. De eldre informantene var nå avdøde Olga Birkeland, Magda Flaa, Gunhild Rislaa, Johanne Hovstad, Nils A. Birkeland, Olav N. Birkeland og Sverre Aas. De eldre måtte være 60 år eller mer og de unge måtte være under 30 år. Kriteriet for å bli med var at alle måtte være født og oppvokst i Birkenes og ha foreldre som fylte samme krav.
Sverre Aas og Johanne Hovstad er henholdsvis far og tante til nevnte Toralf Aas og dermed også i familie med undertegnede.
Hovedoppgaven er på hele 431 maskinskrevne A4 sider hvor spørreliste, innsamla stoff og analysen presenteres. Og her er mye stoff både for meg som amatør og kanskje for de av leserne som har dypere kjennskap til vår dialekt – eller vårt ordforråd.
Noen eksempler: ale – kjerneve, balje ner – de reinår voldsomt (nå høljår de ner) , dobbe – jaudå, e fiskår sjebbe med beidemakk og bruger dobbe , dregt / dei drektår veldig – bevegelsesmoment, ei dondre – ei svær og krafti kvinne, gamsen – gå i gamsen / ikkje sanse seg, glåbe – stirre / han sto der å glåpte, hegre – le høyt / han skaulo/le litt uhøfli, kjeske – e æ så kjesken på noe søtt, hoselesten – han gikk på hoselesten (strømpane), navla – du e ikkje rekti navla / e trur du har en skrue laus!, pinegran – ei gran som vokser seint, ore – det orår / om vann som stigår opp, ei porke – nå tidvis omtalt som 12 øres, renneføyge – drivande snø / rennefok, rift – et kort tidsrom / de va bare ei kort rift, runn – rønning / mi kutta ner noen rønningår / det e fullt av rønningår her, skjæbe – trekke munnen ner / vrenge ansiktet, steggeli – forskrekkelig / fæl, kjasseli – de va et kjasseli ver i da, tuste / ho e ei tustefu – vimsete / famlande eller de tusta se for ho eller han, tvihage – har to hager (under munnen / før halsen.)
Ovennevnte er bare noen tilfeldig valgte ord og uttrykk. Hovedoppgaven er «stufull» av disse. Og interessant lesing også for meg som alminnelig interessert, men som også setter pris på at vi beholder så mange lokale ord og uttrykk som mulig.
Intervjuene tok flere uker og de eldre hadde kjennskap til ufattelig mange av de ordene som vi ble presentert for. Vi som var unge den gang hadde mange hull i ordforrådet. I løpet av kort tid forsvinner ordene og uttrykkene. I vår tid former barnehagene, skolene og kanskje aller mest internett ungene våre – som når de sier skogen mens jeg sier skauen. Eller nå vårt yngste barnebarn på tre år sier ord og setninger på engelsk. Ja, på engelsk!
Og så noen ord og uttrykk fra min egen hukommelse: Ho sadd korr still, e hadde nye hosår på me, e blir heilt hauegal, de va da konodelig, herligste london (godkjent banneord før i tia!), mi måtte ha noe knøe, de e så tusteli, det va ein himla sjau, e har stolpa i snøen i heile da, , han gaulte heile tia, han gomla i se heile maden, nei nå har han bare gommane ijen, e trur du primår, nei – han va gårrsjug, e trur e dåner, e har så mange pakkenellikker, han hadde ikke reim i buksa men livjur.
Og litt fra min oppvekst i 50 og 60 årene: mi hoppa på ski både i Kvennehaubakken, i Senebakken, i Bjønnåsen og gikk på skjeiser på Valekjønn, rant på ski fra Morhommer ned i Gryta, og lerte å svømme i Osen. Å mi kasta på stikka ve foreninga og vi va på skoleskirenn både på Håbbesland og på Mosfjell. Og vi gikk på ski fra skolen vår over Espe og Risvand og om Ås helt fram til Håbbesland. På den tida var det ikke løypemaskiner eller tråkkemaskiner. Det var fremmedord! Ikke til å tro!
Og så har jeg vel enda mer nedskrevet et sted i mine mange papirbunker.
Kanskje har noen av leserne interesse av dette. Og kanskje bør vi utfordre Magnhild til en ny informantrunde?
Jakob Olaus Mo
