Helsesykepleier skriver om BMI-debatten.
Et leserinnlegg i Birkenesavisa 28.08.19 under overskriften «Reagerer på BMI-krav» retter kritikk mot dagens praksis med veiing av barn i skolehelsetjenesten. Som leder av helsestasjons- og skolehelsetjenesten i Birkenes, synes jeg det er naturlig å komme med et svar til innlegget. Georg Rigadis har i sitt innlegg 04.09.19 gitt en grundig redegjørelse for hvorfor det er viktig å jobbe med overvekt, og jeg ser det som unødvendig å gjenta dette.
Rigadis er imidlertid kritisk til tilnærmingen som de norske myndighetene har valgt for å jobbe med dette samfunnsproblemet. Jeg er i stor grad enig med ham i at vi hadde kommet mye lenger i arbeidet med å forebygge overvekt med samfunnsrettede tiltak, som sunne skolemåltider og mer fysisk aktivitet i skolen, enn det vi gjør med dagens individrettede praksis. Men jeg tror også det er riktig å tilby individrettet hjelp til både barn og voksne med overvekt, for å forsøke å unngå uheldige konsekvenser for den enkeltes fysiske og psykiske helse.
Som offentlig ansatt helsesykepleier (tidligere helsesøster) er man pålagt å jobbe etter de til enhver tid gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. «Nasjonale faglige retningslinjer for veiing og måling i helsestasjons- og skolehelsetjenesten» ble utgitt av Helsedirektoratet i 2010. Retningslinjene gir anbefalinger for når og hvordan målinger skal gjøres, og hvordan resultatene skal følges opp.
Det var stor debatt i vårt fagmiljø da retningslinjene kom. Siden 1998 hadde man rutinemessig kun målt lengde på skolebarn, og mange fryktet at veiing i skolehelsetjenesten kunne utløse spiseforstyrrelser hos utsatte barn og unge. Men motstanden mot retningslinjene handlet også om manglende ressurser til å følge opp barn og unge med overvekt, ettersom det ikke fulgte midler til økt bemanning i skolehelsetjenesten. I tillegg fantes det nesten ikke tilbud i spesialisthelsetjenesten til barn og unge med fedme. Mange helsesykepleiere mente derfor at det ville være uetisk å veie barn uten å ha et reelt tilbud om oppfølging.
Å påstå at «helsesøster har så stort behov for å starte slankeprosjekt» er derfor så langt fra sannheten som det går an å komme. Dette arbeidet er en oppgave som myndighetene har tillagt vår yrkesgruppe, enda en oppgave som skal dekkes innenfor knappe ressurser. Det er en oppgave som vi i helsestasjons- og skolehelsetjenesten i Birkenes finner svært vanskelig, fordi vi vet at det er enormt mange følelser knyttet til overvekt. Det siste vi ønsker er å legge sten til byrden for noen. Det finnes knapt noe tema vi har diskutert mer enn hvordan vi kan gjennomføre dette på en måte som er minst mulig belastende for dem som ligger utenfor det definerte normalområdet. Leserinnlegget viser at vi langt fra har lykkes med dette, og det er vi selvfølgelig veldig lei oss for.
Målet med retningslinjene er «å bidra til tidlig å identifisere andel barn og unge med vekstavvik, dvs. avvik i vekt, lengde/høyde og hodeomkrets, og redusere de negative konsekvensene dette kan ha for det enkelte individ». Veiing og måling av barn gir mulighet til å oppdage barn med undervekt, overvekt eller fedme, og kan bidra til å oppdage barn med underliggende sykdom som trenger henvisning og behandling.
Forfatteren av leserinnlegget hevder at «BMI er totalt uegnet til å si noe om overvekt». BMI/KMI (kroppsmasseindeks) er et tall som viser forholdet mellom vekt og lengde. Det sier ikke noe om kroppssammensetning. En person med høy muskelmasse kan ha høy KMI, selv om vedkommende har lite fettvev. Måling av lengde og vekt tar lite tid å gjennomføre og krever minimalt med utstyr. I tillegg er dette målinger som er lite avhengig av den som gjennomfører målingen, til forskjell fra for eksempel måling av livvidde, der man kan risikere å få relativt store forskjeller i målingene avhengig av hvem som måler. Derfor regnes måling av lengde og vekt, og utregning av KMI, som det best tilgjengelige mål for overvekt og fedme, selv om det altså har sine svakheter. Grenseverdiene for hva som regnes som undervekt, overvekt og fedme er beregnet etter omfattende studier av friske barns vekst, og er altså ikke den enkelte «helsesøsters krav til BMI», slik det hevdes i innlegget.
I Birkenes gjennomføres veiing og måling på 3. og 8. trinn, slik det anbefales i retningslinjene. Foresatte får skriftlig informasjon i forkant av undersøkelsen. De blir informert om bakgrunnen for at veiing og måling er anbefalt, og om når undersøkelsen skal gjennomføres. De får også informasjon om at de vil få skriftlig tilbakemelding om resultatet av undersøkelsen, og at helsesykepleier vil ta kontakt for samtale og videre oppfølging dersom barnet har over- eller undervekt. Det presiseres i informasjonsskrivet at undersøkelsen er frivillig, og at foresatte kan ta kontakt med den aktuelle helsesykepleier ved spørsmål.
Resultatet av undersøkelsen blir sendt i posten, adressert til foresatte. Barnets navn står ikke på konvolutten. Informasjonen er til foreldrene, ikke til barnet. Hvis barnet er under- eller overvektig, gis det informasjon om hva slags oppfølging som er anbefalt. Hvis barnet har fedme, tar helsesykepleier kontakt med foresatte på telefon i tillegg til den skriftlige informasjonen.
Det er mange faktorer som kan påvirke vektutvikling hos barn og unge. Selv om kosthold og aktivitet er de viktigste faktorene, kan stress, søvnmangel, traumatiske opplevelser, mobbing eller mistrivsel være medvirkende til utvikling av overvekt og fedme. Underliggende sykdom, ulike syndromer og medisinbruk kan også medføre overvekt. En oppfølging av barn og unge med overvekt vil derfor ikke bare fokusere på kosthold og aktivitet, men også barnets trivsel hjemme, på skolen og i fritiden. Ofte vil et tverrfaglig samarbeid være nyttig, og fastlege, fysioterapeut, familieterapeut og spesialisthelsetjeneste er gode samarbeidspartnere i dette arbeidet.
Det er lettere å oppnå gode og varige resultater ved behandling av overvekt hos barn enn hos voksne. I mange tilfeller vil det ikke være nødvendig at barnet går ned i vekt, fordi det fortsatt vokser i lengden. Hvis man da klarer å bremse vektøkningen, vil barnet etter hvert kunne bli normalvektig uten at det trenger å redusere vekten. Likevel er vi klar over at å gjøre nødvendige endringer i familiens kosthold og aktivitetsvaner kan være krevende for foreldrene. For noen barn er det nødvendig med omfattende og langvarig oppfølging i spesialisthelsetjenesten for å lykkes. Dersom man ikke hjelper barnet å endre levevaner, vil mange forbli overvektige også som voksne. De av oss som har forsøkt, vet at å gå ned i vekt i voksen alder, og forbli der, kan være en krevende øvelse. Derfor er det hensiktsmessig å gjøre endringer så tidlig som mulig.
Barn og ungdom er utsatt for et enormt press på kropp og utseende. Det er viktig for oss i helsestasjons- og skolehelsetjenesten å understreke at dette handler om helse – ikke om utseende. Vi ønsker et samfunn der det er plass til alle, der man skal slippe å få nedsettende kommentarer på grunnlag av utseende, rase, religion, legning eller – for den saks skyld – kroppsstørrelse. Her kan vi voksne gå foran med et godt eksempel!
Cecilie Hodne
Ledende helsesykepleier
