Etter 16 år som kirkeverge i bygda er det slutt. Mai Liss Hellingsæther Sørbotten gir seg i en alder av 65 år, og det må være lov.
– Mitt fokus har vært å lytte og å ha en åpen dør. Jeg har nok aldri vært en sjefsleder, men forhåpentligvis en god lytteleder, sier Mai Liss Hellingsæther Sørbotten.
Det er vanskelig å lede folk, både enkeltpersoner og menigheter i retninger de ikke vil, påpeker hun.
– Derfor blir det mest å lede ved å lytte, og så tror jeg det har gått greit i 16 år. Noen ganger har det kanskje vært nødvendig å bruke litt makt og myndighet, men det hører heldigvis til unntakene, sier Sørbotten til Birkenesavisa.
Kirkevergen forteller at det er brukt mye tid på stabsutvikling med vekt på samhandling.
– Vi har rett og slett fulgt et utviklingsprogram som heter «Vågestykket». Det har ikke minst lært oss å gi tilbakemeldinger til hverandre. Det anbefales, sier hun.
Papirer, penger og personale
Kirkevergens jobb består mye av de tre P-ene. Papirer, penger og personale. Dessuten er kirkegårder og kirkehus også en viktig del av arbeidet, og kirkevergen er saksbehandler for kirkelig fellesråd.
– Nå er Den norske kirke i Birkenes kommune organisert slik at hvert menighetsråd har representanter i Kirkelig fellesråd, og det er fellesrådet som er ansvarlig for økonomi- og personalforvaltning. Så er det litt opp til menighetene selv hvordan de vil organisere arbeidet innenfor de rammene som kirkelig fellesråd fastsetter, sier Sørbotten.
Hun forteller videre at det har vært en spennende tid i kirken siden tusenårsskifte. Kirken er i større grad frigjort fra stat og kommune, og det har kommet midler til trosopplæring.
I gamle dager var det stort sett presten som dominerte arenaen. Nå er både ungdomsarbeidere, menighetspedagoger organister og kateketer kommet på banen med sine stemmer og innspill.
Den kirkelige bemanningen i Birkenesmenighetene er på 6,5 årsverk, pluss to hele prestestillinger, og i tillegg utallige årsverk utført av frivillige.
Merkesteiner
– Jeg har vært så heldig å få være med på tre kirkejubileer i min tid som kirkeverge. Birkenes i 2008, Herefoss i 2015 og Vegusdal i 2017. Det har vært en fryd å se hva det genererer av oppfinnsomhet, innsats og aktivitet. Og så inspirerer det kirkevergen til litt ekstra innsats for å få kirkehuset og omgivelsene presentable, sier hun.
Dessuten synes hun det er gøy at det endelig er orden på parkering og redskapshus på Engesland.
– Arbeidet der ble påbegynt på nittitallet. Nå er det ferdig etter nærmere 25 år. Kanskje en liten ekstra takk til gamleordfører Vestøl kan være på sin plass i den forbindelse, sier kirkevergen
Hun har også har brukt de siste årene til å få orden på kirkegården.
– Alt skal jo være på data nå til dags, og alle kirkegårdene – fem i tallet registrert og i orden så det er lett å finne fram og feil kan unngås, sier hun.
– Feil på kirkegården i forbindelse med begravelser er vel noe av det verste mareritt en kirkeverge kan ha?
– I begynnelsen var nok tanken forbundet med søvnløse netter, men etter hvert så har oversikten blitt så god at marerittene har forsvunnet, sier kirkevergen.
Kirken i tiden
Mai Liss H. Sørbotten har solid kristelig bakgrunn etter oppvekst fra bedehus og kirke i Lillesand. Hun har sittet i menighetsråd i Lillesand i to perioder og også to perioder i Birkenes og ble ansatt som sekretær på kirkekontoret fra 1996 til 1999. Hun var daglig leder i Hånes menighet i 1999 til 2002. I mai 2002 overtok hun som kirkeverge etter Olav Teistedal.
– Det er jo kanskje mest prestene og de som arbeider ute i menigheten som er premissleverandører for hvordan menighetene skal arbeide og hvilken profil menigheten skal ha. I den grad jeg har fått påvirke, så har det vært ut fra en grunnholdning om at kirka er et trossamfunn hvor alle skal kunne føle seg hjemme, sier hun.
Selv om hun nå overlater skuta til andre, er drømmen for Birkenes menighet tydelig.
– Drømmen er arbeidskirke i sentrum av Birkeland, gjerne kombinert med både kulturhus og bibliotek. Det er spilt inn i forbindelse med sentrumsplanen. Og så håper jeg at menighetene også i fremtiden kan gi gode og aktuelle tilbud både til barn og voksne i kommunen, sier hun.
Men med tanke på 25 år for å få parkering og driftsbygning på Engesland, vil det nok kunne ta sin tid å få realisert arbeidskirken på Birkeland.
Pensjonisttilværelsen
– Vi forstår at du reiser mye?
– Ja, både han jeg er gift meg og jeg liker å reise, og så lenge vi har helsa i behold så kommer vi til å fortsette med det, og som pensjonist står vi jo enda friere til å reise når vi vil. Dessuten kan det, som de fleste pensjonister drømmer om, bli mere tid til barn og barnebarn, sier hun.
Den avtroppende kirkevergen regner også med at det skal bli bedre tid til både hus, hjem og hage – og kanskje også en ny hobby kan dukke opp.
På gudstjenesten i Birkenes kirke manglet det ikke på godord når Mai Liss takkes for 16 år som kirkeverge i bygda.
– Du skal ha takk for ditt lyttende øre, særlig i tunge tider, sier sogneprest Gunvor Hofstad, og berømmer den avtroppende kirkevergen for lun humor og godt samarbeid.
Leder for menighetsrådet, Margrethe Bjorå og leder i Birkenes Kirkelige Fellesråd, Anne Hovland takker for meningers mot – på sørlandsk vis, og evne til strategisk tenkning.
– Trekunstneren fra Vegusdal, Terje Gordon Jensen, snek seg inn i huset ditt i et ubevoktet øyeblikk, og avskjedsgaven fra oss er et relieff som passer perfekt inn i stua di, sier Hovland, og må ha hjelp til å løfte gaven fram.
Det er ikke vanlig med applaus på en høymesse i Den norske kirke, men denne dagen lyder applausen.
