Torsdag 1. juni innledet sommersesongen med drømmevær, – sol fra blå himmel og grader opp mot tjuetallet. Slike ideelle meteorologiske forhold lokket 25 seniorer ut på tur, først i bil langsmed vakre Ogge.
Brukerskapt innhold: Denne saken er skrevet av en av våre lesere.
Nær Oggevatn stasjon svingte vi inn på en bomvei bygd i 1973 og renovert en del år senere. Den gikk parallelt med Skålåna og var greit fremkommelig i sakte tempo med stopp etter 2,5 kilometer. Deretter måtte vi bruke føttene opp stigningen en drøy kilometer til gården Vindvann som ligger ovenfor vannet med samme navn.
Vi valgte å ha matpause nede ved vannet som ligger 324 m.o.h. og har en vakker grønn og frodig strandlinje brutt opp av små, flate fjellknauser. Mens vi inntok vår medbragte niste i solvarmen,- og med filmfotograf Thorbjørn Slaastad i uavbrutt aksjon,- ga Olav Heimdal, guide og turansvarlig, en kort orientering om stedet:
«Det har vært bosetting på Vindvann fra siste halvdel av 1300-tallet. Så lå gården øde en periode og ble gjenoppbygd på 1600-tallet. Nåværende husbygning ble reist på 1700-tallet, og de siste som bodde der var i årene 1942-46. Med sine 341 meter over havnivå er Vindvann en av de høyest liggende gårder i Vegusdal. Høytliggende åpent vann er utsatt for mye vind, og sannsynligvis er dette opprinnelsen til navnet.
Oggemarka var på 1940-tallet og flere tiår fremover et populært utfartssted for skiturister. Fra 1939 ble det satt opp såkalte «skitog» fra Kristiansand. Ivrige skientusiaster i hopetall fra 1000 til 1500 personer fant veien til Oggemarka. Meningen var at dette området skulle ha samme funksjon som Nordmarka i Oslo. Om høsten ble det også kjørt «tyttebærtog» for interesserte bærplukkere. I senere tid har Oggemarka vært heller lite benyttet som utfartssted».
Etter matpausen gikk vi en kort strekning bort til ruinene og branntomta etter den tidligere Donn-hytta som ble bygd under krigen. Det antas at den brant ned en gang i 1950-årene.
Like ved ligger badstua fra 1948 som også tilhørte Donn-hytta. Den er i dag restaurert og har bevart den originale ovnen.
Inne i huset på Vindvann gjorde vi også spennende oppdagelser. Her observerte vi kraftige tømmervegger, lave døråpninger, en eldgammel skorstein og inventar fra kjøkkenet som hensatte oss hundrer av år tilbake i tid. En svært bratt tretrapp førte oss opp på loftet. Så steil var den at jeg valgte å gå baklengs nedover med hendene til hjelp. Nåværende eiere viser tydelig interesse for å ta vare på husbygningen, la vi merke til. Blant annet var nye vinduer og en moderne inngangsdør på plass, og ytterveggene hadde fått ny kledning.
En samlet turgruppe foran Vindvann-huset måtte selvsagt foreviges før vi forlot stedet og ga oss på hjemvei etter nok en «happy» tur på heia.
Innsendt av Knut Geir Aas
