Bunkeren i myra er et stille tidsvitne fra en svunnen tid.
Brukerskapt innhold: Denne saken er skrevet av en av våre lesere.
Det er mange år siden 2. verdenskrig og mange av tidsvitnene er gått bort. På torvmyra ved Myhre Torvstrøfabrikk og på naboeiendommen på andre siden av Moelva står det fortsatt to krigsminner. Det er bunkersen på torvmyra og bunkersen under og inntil Svartefjell. Begge er i forholdsvis god stand tatt i betraktning alle de årene som de har stått der «i all slags vær».
Flere har fortalt meg om disse bunkersene og kanskje er det andre som ønsker å vite noe om disse krigsminnene. Derfor denne historien.
Tyskerne hadde svært mange militærøvelser i Birkelandsområdet også nær sentrum. På torvmyra ved Torvstrøfabrikken laget de bombemål for å drive med presisjonsbombing og dermed øve på treffsikkerheten fra bombefly.
Den første bunkersen ble bygd under Svartefjell på østsida av Moelva. Bunkersen ble bygd av betong med små observasjonsvinduer i veggene for at de skulle kunne se og dermed notere hvordan prøvebombingen foregikk. Av en eller annen grunn var tyskerne ikke fornøyd med denne plasseringen av bunkersen. Det ble så gravd opp en grop på vestsiden av elva. Men bunkersen ble ikke påbegynt bygd der. På det tredje stedet – enda litt lenger vest og ute på selve torvmyra – ble en større bunkers godkjent og plassert.
Byggingen av bunkersene ble utført av norske entreprenører, russiske krigsfanger og andre. Tyskerne administrerte arbeidene. Omtrent slik foregikk arbeidene: Sanden som ble brukt i betongen ble kjørt fra Kjevik flyplass som da var under bygging. Sanden, sementen og annet ble kjørt til jernbanestasjonen på Tveide – Tveide stasjon – for så å bli kjørt av en nordmann med hest derfra til Torvstrøfabrikken hvor det ble tippet eller lesset av ved ballebua. Derfra ble det anlagt en «bilbane» fram til der bunkersen skulle bygges. Bilbanen besto av 60 – 70 cm brede felt laget av 3 tommers planker for hvert hjulpar slik at mindre lastebiler kunne kjøre på disse plankesporene. Sanden og sementen ble da fraktet fra ballebua fram til byggeplassen.
Bunkersen hadde tykt betongtak og tykke betongvegger med skyteskår, luker og spjeld eller kanaler med speil i slik at tyskerne kunne observere hvor prøvebombene falt ned. Traff de treffpunktet eller bommet de? Treffpunktene var laget kvadratisk av plank og bord. De var kanskje 10 – 12 m x 10 – 12 m og de skulle selvsagt treffes av betongbombene som ble sluppet fra flyene som kom inn over området i lav høyde fra nord (Birkeland). Treffpunktet kan ha vært mindre – kanskje bare 4 – 5 m x 4 – 5 m.
De tyske flygerne var flinke til å treffe bombemålet. Men de bommet også. Det fortelles at de en gang traff midt mellom jernbaneskinnene som dermed ble bøyd ut og to sviller ble ødelagt. En annen gang traff betongbomba maskinhuset og kjelen på Torvstrøfabrikken. I begge disse tilfellene reparerte tyskerne skadene. Det var de flinke og dyktige til.
Bombene som besto av betong var «runde» med en diameter på 15 – 20 cm og en lengde på 50 – 60 cm. Der bomba traff jernbaneskinnene var myra svært dyp og de fant derfor ikke den bomba igjen. Konrad Fredheim som arbeidet mange år på fabrikken fant imidlertid en betongbombe i myra. Men den er kommet vekk. Hvor den er havnet vites ikke.
Det var selvsagt farlig å arbeide på torvmyra nå disse øvelsene fant sted. Men tyskerne var flinke til å melde fra når bombingen skulle foregå. Derfor gikk arbeidsfolkene heim eller i alle fall bort fra området. En gang gikk de opp i heia på vestsida av bombemålet. For det var jo spennende å se flyene stupe ned mot bakken, slippe bombene for så å gå opp igjen. Flyene kom jo etter hverandre i stor hastighet. Og de hadde ofte bombeøvelser. Jeg har oppfattet det slik at flyene kom fra den nye flyplassen på Kjevik.
Tyskerne drev også med skarpskyting på torvmyra. Det er dokumentert at arbeidene på fabrikken av den grunn måtte avbrytes blant annet følgende dager 22.11-43, 11.02, 26.02 og 16.03. -44. 10.06 44 samtalte ansatte med en tysk offiser som var fra Slesvig Holstein.
Denne skarpskytingen resulterte også i at vaieren til fabrikken ble skutt i stykker (3 innlegg av 6 ble ødelagt i vaieren), en kule var gått gjennom kjelen slik at den ble lekk, en masse kuler var skutt gjennom fabrikkbygningene og gjennom bølgeblikkplatene på taket. For å sitere et tidsvitne: «Det va derfor ikkje så lide vondt de fikk gjort der ude både på den eine og den andre måden.»
Er så bunkersen blitt brukt av andre enn tyskerne?
Jo da. Ingvald Stormoen spurte noen år etter krigen om lov til å flytte inn der med sin familie. De bodde da på Haugen på Flakk. Ingvald hogg tømmer og ved i skogene på Tveide og han mente nok at det var mer sentralt å bo der enn på Flakk. Etter krigen ble det avvirket flere tusen m3 tømmer i Tveideskogen. Grunneieren ga Ingvald lov til det og han fikk også hjelp til å innrede bunkersen med panel på veggene og bord på gulvet. Det fortelles at Ingvald sommeren 1954 slo inn bolter i betongveggene til å legge plankene på. Så ble gulvbordene snekret på plankene. Det ble også montert dører og vinduer. Betongveggene var jo svært tykke. Det fortelles at Ingvald brukte dynamitt for å lage skyteskårene så store at de dugde til å sette inn vinduer i. Ingvald og hans kone Tønnesine bodde der en sommer og en vinter. Og vi antar at resten av familien – to sønner og en datter – også bodde der. Kanskje var de eldste flyttet heimefra. Det fortelles at Ingvald var en flink skogsarbeider og det ble særlig bemerket at det bare var lave trestubber der Ingvald hadde hugget trær. Trelengden ble altså nyttet helt ned til skogbunnen! Det var skogeierne fornøyde med. Kona hans som kom fra Flakk var gjerne til hjelp på gårdene særlig med ånnearbeidet om våren, høyinga om sommeren og potetopptakingen om høsten. Ingvald deltok også i fløting av ved og tømmer fra Fjellskårvannet ned Moelva til grustaket. Familien flyttet deretter til egen ny bolig ved Tveideveien. Flere var behjelpelig med å oppføre denne boligen – både grunneier, snekkere og andre med tilgang til bygningsmaterialer m.m. Denne familien hadde såvist behov for god hjelp, mye omsorg og nestekjærlighet.
Bunkersene står enda der de to ble bygd. Noe tæret av tidens tann. Halve taket på bunkersen ved Svartefjell er falt ned. De minner oss imidlertid om en svunnen tid. Vi som er født etter 2. verdenskrig har bare opplevd fred og gode tider. Men omtalte tidsperiode minner oss også om en tid da fattigdom og kampen for det daglige brød var svært strevsomt for de fleste familier.
Innsendt av Jakob Olaus Mo
