Hun vil la folk skinne

RÅDMANN: Rådmann Anne Stapnes under et kommunestyremøte. FOTO: Geir Willy Haugen

Etter litt om og men, og nesten kollisjon på oppløpssida er Anne Stapnes ansatt som rådmann i Birkenes kommune.

– Du sa ikke ja til stillingen umiddelbart da den ble tilbudt deg.

– Nei, jeg gjorde ikke det.  Jeg måtte ha litt tid til å sortere tankene mine og ikke minst kjenne etter om jeg fremdeles hadde lyst og motivasjon.  Men det tok ikke mange dagene før jeg forsto at begge deler var tilstede, og da ble det ja takk til stillingen, sier Anne Stapnes, og legger til:

– Dessuten handler det om at jeg liker utfordringer og det å jobbe med utviklingsarbeid, og endringsprosesser. Det handler også om at jeg liker å jobbe med mennesker, og i denne jobben er det et bredt spekter av mennesker å forholde seg til.  Her er ansatte, tillitsvalgte, politikere på forskjellige nivåer som det er spennende å jobbe sammen med, og ikke minst ønsker jeg å være i dialog med innbyggerne våre.  Det handler også om kjennskap til historien. Jeg har jobbet i denne organisasjonen i 22 år og har kjennskap til planer som er lagt og retning som er satt. Jeg har deltatt i prosesser som har vært, og gleder meg til fortsettelsen.

Hjem fra Oslo

Rundt på Strøget og langs butikkhyllene kan en ikke unngå å legge merke til at folk synes det er greit å endelig få en innfødt i rådmannsstolen.  Anne Stapnes (52) er født på Birkeland med etternavnet Stordal.  Som så mange andre ble det studieopphold og sykepleierutdannelse i Oslo, men etter skolegang og jobb i Oslo i 11 år, var det naturlig å vende nesa hjemover igjen.

– For meg var det trygt og godt å vokse opp på Birkeland, og det var ikke noe minus å la barna våre vokse opp i samme miljø.  Og det virker som både Thea, Stian og Martin også har fått en grei oppvekst på Birkeland.  Så når jeg fikk jobb på sykehjemmet i 1994, og Stig fikk jobb på skolen i Lillesand, lå alt til rette for flytting, sier hun.

Fra begynnelsen på sykehjemmet i 1994 har veien gått om hjemmesykepleien, stilling som leder der, videre pleie- og omsorgsleder, fra 2005 deltakelse i rådmannens ledergruppe, så tjenestesjef for Helse og velferd, og i tillegg stedfortreder for rådmannen fra 2013. Våren 2015 hadde hun også rollen som tjenestesjef for barnehage og skole – og nå rådmann.

– Med overordnet ansvar for så mye – og så mange blir det vel søvnløse netter?

– Jeg er innforstått med at det er stort ansvar forbundet med stillingen, men jeg sover godt.  Det kan skyldes at jeg har et godt sovehjerte.   Men også at jeg har kjennskap til kommunen og alle de faglig dyktige menneskene som arbeider der. En annen forutsetning for å kunne leve med mye ansvar er gode systemer, og det er gjort mye viktig og godt arbeid i forhold til dette de siste årene. Organisasjonsstrategien vår har tittelen «Sammen kan vi mer», og akkurat det er veldig vesentlig for meg.  Jeg ønsker å ha et tillitsbasert ledelsesfokus, og har erfart at jeg kan ha tillit til de jeg har rundt meg, sier Stapnes.

Prosess og modning

– Jeg har forstått at du til å begynne med ikke så deg selv i denne stillingen?

– Nei ærlig talt, det gjorde jeg ikke.  Men så var det flere rundt meg som mente at det var noe for meg.  Som konstituert rådmann hadde jeg jo fått kontakt med andre rådmenn i distriktet.  Flere av de jeg snakket med mente at det ikke var noen vesentlig ulempe forbundet med å være oppvokst i, og bo i samme kommune som man er rådmann.  Så det var en prosess og en modning fram mot søknaden som ble sendt, forteller Stapnes til Birkenesavisa.

– Men blir det ikke vanskelig å skulle lede naboer, venner og kjente både på godt og vondt?

– Dette er ikke en ny problemstilling, jeg har ledet sambygdinger i mange år allerede.  Men det er viktig å ha tydelige grenser mellom hva som er jobb og hva som er privatliv.  Og en rådmann er ikke som en administrerende direktør i en privat bedrift.  En kommune er langt mere sammensatt med både politikere, tillitsvalgte og råd og utvalgt, og styrt av lover for forskrifter. Så som rådmann kan det ikke nytte med noe sololøp på egne vegne.  Men samtidig er det rom for å kunne ha meninger om det meste, sier hun.

– Apropos meninger om det meste. Hva med kommunesammenslåing kontra egen kommune?

– Nå har innbyggerne og politikerne talt.  Jeg har ment, og mener fremdeles at det allerede nå er utfordringer knyttet til det å være liten kommune.  Så gjenstår det å se om utfordringene blir enda større.  Det er opp til regjeringen å fastsette de økonomiske rammevilkårene, hvilke tjenester som kommunen skal levere, og hvilket nivå disse tjenestene skal ligge på.  Så får vi ta det derfra og gjøre det beste ut av det, sier Stapnes.

– Det blir vel kanskje ikke så mye fritid som rådmann?

– Det er det nødt til å bli, for fritid er en forutsetning for å kunne gjøre en god jobb.  Som rådmann er jeg selvfølgelig overordnet ansvarlig 24 timer i døgnet, men desto viktigere er det å rigge god fritid for å samle krefter.  Jeg samler krefter på hytta uten strøm og vann, og jeg regner meg selv som et friluftsmenneske, sier rådmannen.

Mange dyktige folk

Det går ikke an å ha intervju med nytilsatt rådmann uten å spørre om programerklæring.

– Det er to ting som står, og vil stå sentralt og som passer som programerklæring. Nå er det satt en retning for kommunen gjennom prosjekt balanse. En av erklæringene er å videreføre det gode arbeidet som er påbegynt der.  Det andre erklæringen er at jeg ønsker å spille folk rundt meg – både politikere og ansatte gode.  Det er veldig mange dyktige folk i organisasjonen, og det er viktig for meg at de får skinne, avslutter Anne Stapnes.

Rådmannen er en opptatt kvinne, men hun sitter ikke å ser på klokka og forbereder seg til neste avtale.  Det er den som er tilstede i rommet som får oppmerksomheten og føler seg betydningsfull.  Det er så en får lyst til å komme igjen – og det skal ikke stor profetisk evne for å forutse at så vil skje.