På Mollestad har ett knippe Syrere dyrket fram eksotiske frukter og funnet ett fellesskap.
I mars etterlyste et knippe syrere et sted å så frøene sine. De kunne være interessert i å dyrke grønnsaker, og kanskje til og med noen slag som ikke er så vanlig å dyrke i Norge. Og de har lykkes. Ikke lenge etter etterlysningen tok Trygve Birkeland kontakt, og resultatet ble en jordflekk på Mollestad under plasthall.
Hvorfor- og hvordan havner unge menn fra Syria i Norge? Det er tydeligvis ikke helt enkelt å snakke om Syria med bøndene på Mollestad. I disse dager er det nye bombeangrep på Aleppo, og det er tydelig at guttene også kjenner til bombeangrep og kamper, som ikke kommer oss i Norge for øre.
– Vi som er på Birkeland kjente hverandre ikke fra før, men felles for oss er at vi flyktet fordi vi ikke ville gjøre militærtjeneste for Bashar al-Assad i Syria. Vi ville ikke bli tvunget til å skyte på våre egne landsmenn, derfor flyktet vi, sier Sohail Alia.
De kom i forskjellige skrøpelige farkoster fra Tyrkia til Lesvos i Hellas.
– Den båten jeg var i kantret, og jeg lå i vannet i ni timer før jeg ble reddet, sier Alia.
Så fortsatte ferden opp gjennom Europa.
– Heldigvis kom vi til Hellas før grensene videre nordover ble stengt, men det gjør vondt å tenke på alle de landsmenn som nå lever under uverdige og kummerlige forhold nedover i Europa, sier han.
Det blir litt stille rundt bordet. Birkenesavisas utsendte må ta seg litt tid til refleksjon over eget problemfritt liv, fra barn til ungdom og fra voksen og til nå – godt voksen. Og Alia og de andre rundt bordet blir nok litt blanke i øynene når tankene går til slekt og venner, som ikke har det så bra i Syria.
– Men hva har grønnsaksprosjektet betydd for deg og dine venner?
– Det har betydd veldig mye. Som asylsøkere får vi ikke lov til å arbeide, og i sommer har det vært ferie på skolen. Da har det vært fint å ha noe å stå opp til og noe fast og forpliktende å gå til. Det har også vært med å få tankene over på litt annet enn lidelsene i Syria, og egen usikkerhet som asylsøker, sier han.
En sightseeing gjennom drivhuset forteller at det har vært litt annet å tenke på, for hver grønnsak skal ha forskjellig stell med vann og gjødsel. Og vi finner agurk, mails, tomat, paprika, bønner, chili, squash, gullmelon, persille, ruccola, gulrot, løk, rabarbra og sikkert et par sorter til som ble glemt.
– Og aubergine. Mange mente det var umulig å få det til i Norge, men vi fikk tak i frø fra Tyrkia, og det har gått veldig bra, sier syreren.
– Det er vel litt å tjene på salg av produktene?
– Vi har ikke solgt, men brukt grønnsakene selv og gitt en del bort som gaver, understreker han.
Alia har forresten noe å glede seg over om dagen. Han har fått innvilget asylsøknaden og nå fått tilbud om bosetting i Farsund. Helst ville han jo fortsatt å være på Birkeland hvor han nå har venner og kjente og til og med drivhus, men Birkenes kommune foretrekker å bosette familier. Så den 5. september går turen til Farsund.
– Vi var ti som begynte på dette, men noen er returnert og noen er bosatt i andre kommuner. Når jeg reiser, er det fremdeles fem til å stelle med drivhuset, og her er det arbeid å gjøre til langt ut i november, forteller han.
Gruppa kan ikke få fullrost Sana, som har vært behjelpelige hele veien. Og ikke minst Trygve Birkeland som gjorde det mulig, og som hele tiden har vært en fantastisk støttespiller.
– Det har ikke vært problemer forbundet med dette i det hele tatt. Det er noe rart med det, hvordan en stor gruppe med betegnelsen flyktninger og asylsøkere kan virke skremmende. Men når man treffer noen få på individnivå, så viser det seg at de ikke er farlige i det hele tatt – stort sett mennesker som deg og meg, sier Birkeland.
– Hvordan kom du på å si ja på forespørselen?
– Jeg så jo det stykke de hadde tenkt å dyrke opp, og forsto jo at det ikke var så mye av skryte av. Og så hadde vel ikke jeg gjort noe særlig for flyktninger på Birkeland så da følte jeg vel at det min tur til å bidra litt denne gangen – og det er ikke noe jeg angrer på, sier han.
Dette kan hvert fall kalles vellykket både som aktiviseringstiltak og integreringstiltak. Og det kan godt hende at drivhusprosjektet på Mollestad holdes i liv i lang tid fremover.
