Jul – den store hyggen som gjør så vondt.
LESERBREV: I år tok jeg meg godt tid på Grasham under julefesten, og fikk suge inn den fine atmosfæren: Familier som er glade og koser seg i hverandres selskap, barna som gleder seg over opplevelser og de fine ting de fikk laget. Så hyggelig, men fortsatt etter all de årene, så gjør det vondt. Også jeg og mine barn og en stefar kunne har hatt det sånn, hvis ikke et utrolig (høflig sagt) barnevern i kommunen hadde uten grunn ødelagt alt, over mange år.
Hvorfor jeg nevner det nå? Har jeg ennå ikke kommet over dette? Jevnlig over årene blir jeg spurt av noen hvordan det har vært for meg her på Birkeland. Det første som kommer opp er fortsatt «det rene helvete». Men så sier jeg selvfølgelig ikke det, så pass norsk har jeg blitt. Svaret blir noe som: «Jo, jeg har jo truffet snille og gode mennesker her, og siden jeg kjøpte det gamle Tryggheim Bedehus så kunne jeg være meg selv også her til lands», og «jeg bor i et veldig fint og god nabolag». Dette mener jeg virkelig, og jeg er veldig glad i stedet der jeg lever nå.
Jau, jau… tilgivelse, gjør det beste ut av det, komme meg videre – hele denne pakka: vært der, gjort det, flere ganger.
Bedre blir det allikevel ikke på grunn av min innsats. Fortsatt så blir familier revet fra hverandre uten at det er til barnets beste, og noen eldre barn gidder ikke lenger å delta i samfunnsgleder etter å ha blitt utsatt for barnevernets hjelpetiltak.
Selv befinner jeg meg nå i den heldige situasjonen der mine barn har vokst seg fra den «verneverdige aldersgruppen» for lenge siden. Det vil si at jeg trenger ikke lengre å følge rådet fra PPT-psykologer og juridisk rådgivning for kvinner, om å ikke klage på barnevernet fordi «de kommer til å hevne seg og tar barna fra deg». I tillegg så er jeg – etter nesten 20 år – fortsatt her på Birkeland. Det har rett og slett aldri vært min stil, å følge de spesifikke rådene fra sakkyndig og familievernpsykolog, om å flytte fra kommunen og/eller til utlandet og bort fra barnevernet.
Derfor er jeg nå i en posisjon (uten at jeg eller min familie blir skadet) der jeg kan sette fokus på at en «god og trygg barndom» ikke nødvendigvis er noe alle familier opplever i Birkenes kommune, til tross for at de er like gode foreldre som de fleste andre. Jeg ønsker å bidra til en bevissthet om at noen barn og sine familier, helt uten lovlig grunn, ble revet fra hverandre og/eller blir utsatt for forferdelige trauma fra myndighetens side. Jeg har selv opplevd det, og mistroen en møter i øyene til de en forteller om barnevernets utspill er svært sårende.
Til vanlig så forsvinner denne mistroen når vedkommende opplever det plutselig og uforventet selv. Som besteforeldre/familiemedlemmer/venner til et kjært barn de aldri få sjansen til å være sammen med igjen – alt under dekknavnet «til barnets beste».
Jeg har ofte spurt meg om hva er grunnen til at de ansvarlige i kommunen ikke griper inn når de får tilstrekkelig informasjon om hva som foregår. Er det kanskje slik at deres egne skygger er så uhyggelige at de har nødt til å projisere de på andre? Hvem vet … Jeg for min del kommer ikke på noe som helst akseptabelt unnskyldning for slik ansvarsfraskrivelse, til og med de enorme kostnadene som forårsakes for kommunen på dette viset har noe å si i saken.
Jeg har inntrykk av at Birkenes-folket er opptatt av at barna som vokser opp her har det bra, kan leve uten frykt, og utvikle sine evner. Jeg opplever ikke at noen er glad i overgrep på barn uansett fra hvilket holdt det utøves. For ordens skyld skal jeg nevne at det er forskjell mellom saksbehandlerne – også jeg har møtt en innimellom som hjalp (bak ryggen av sin sjef), men det virker som om de ikke holder ut lenge i stillingene sine.
Ut fra det ovenfor så inviterer jeg dere, hver gang dere for eksempel tenner et lys i denne mørke tiden, til å huske disse menneskene som lider blant oss her i dag, OG jeg ber dere om å oppleve og holde en visjon om at barna blir returnert til sine foreldre (eventuelt får den støtte de trenger) slik at alle barn her til steds kan oppleve trygghet og utfolde seg. Det er ikke en selvfølge at barn senere i livet ønsker å bidra til et samfunn som tidligere har valgt å overse og skade det.
Vennligst: støtt visjonen for barnas og familienes skyld, takk.
Med beste ønsker om en lys og varm mørketid til alle.
Yra Våge
Dersom du har et leserbrev du ønsker på trykk, send det til red@bavisa.no!
