Kutter, pusser og maler. Fingernemme menn og kvinner møtes på kommunehuset.
– Det er minst fire barnebarn jeg kjenner til som mener dette er verdens beste leketøy, sier Henrik Valentin, og peker på en reol fylt opp av både det ene og det andre.
Snekkerverkstedet på kommunehuset er flittig brukt det siste året, etter at Valentin trommet sammen en gjeng med felles interesse for sløyd- og snekkerarbeid.
– Vi lager alt mulig her på verkstedet, og det meste skal selges på Aktivitetssenterets julemarked litt senere i år. Dette for eksempel ligner på et fuglehus, men er et humlebol. Humlene holder jo på å dø ut, og dette er vårt lille bidrag til at de kan få formere seg, sier han.
Kommer oftere
Samarbeidet med de andre avdelingene på Kommunehuset er godt, fortelles det om. Når de ferdige treproduktene sendes ut en dør, kommer de ofte tilbake ferdig behandlet eller montert. Det skjer med krakker som flettes sete, og leketøy som returnerer i friske farger.
– Egentlig samles vi hver torsdag, men jeg stikker ofte ned flere dager i uka. Det er ikke så lenge siden vi fikk kjøpt ny maskiner, så nå er egentlig alt veldig greit her, sier Valentin.
Fredrik Vesterås nikker. Også han har vært fast inventar siden oppstarten for et år siden. I dag diskuterer de to hvordan de skal utnytte materialene best mulig i produksjonen av dukkevogner. De blir enige til slutt.
– Her er det sosiale minst like viktig som snekkervirksomheten, men det er klart, det gjør godt å bruke hendene til noe, sier Vesterås.
Beina på bordet
Noe arbeidspress finnes ikke, påpeker de to. Valentin har fått rollen som leder, men finner seg ikke i å bli kalt sjef. I sitt yrkesaktive liv arbeidet han som møbelsnekker i Danmark. Som hoffleverandør til det kongelige danske hoff leverte han blant annet møbler til kongeskipet Dannebrog.
– Jeg gjorde alt på den gamle måten, men nå har maskinene overtatt, og møbelsnekkeryrket er dødende. Det er synd, sier han, og legger til:
– Her derimot kan vi tillate oss å sitte på rumpa, og trenger ikke fly opp når sjefen kommer inn.
En ting er irriterende for duoen derimot. En fin og relativt stor dreiebenk er det ingen av dem som kan betjene. Heller ikke de andre i snekkerboden har erfaring fra noe slikt.
– Hvis noen har lyst til å lære oss hvordan vi skal bruke den hadde vi blitt takknemlige. Det er jo mye fint som kan dreies, sier Valentin, og legger til:
– Dersom det er noen som vil holde et kurs, skal de til og med få betalt.
Spesialbestillinger
Normalt er det fra to til ti mennesker rundt bordet på snekkerboden. I dag er det bare tre. En del av husets beboere er bortreist. Valentin forteller at det er mange forskjellige mennesker som møtes for en prat, en kaffe og kanskje et lite spikk på fjøla.
– Vi har det kjempegøy her med alle de forskjellige menneske som kommer innom. En del eldre fra eldrehjemmet stikker innom når de har mulighet, og den som sier eldre mennesker er kjedelige tar grundig feil. Det kan jeg forsikre om, sier han.
På sikt håper gjengen at den kan ta imot spesialbestillinger dersom noen i bygda ønsker å få laget noe, eller dersom et bord eller en stol er ødelagt og trenger kyndig hjelp.
– Allerede nå lager vi klosser på bestilling når det er en seng eller pult på huset som trenger litt ekstra høyde. Vi kan få til mye her, sier Vesterås.
