Festdag for Slettene bro

KULTUR. 104 år etter at brua ble åpnet for første gang, var det på ny festtaler og snorklipping ved Hagestad.

(Bildegalleri under artikkelen)

Gamle Slettene bro fra 1909 var i mange år i så dårlig forfatning at noe måtte gjøres. 300 000 kroner ville det koste å rive 112 år gamle Slettene bru, anslo Birkenes kommune i 2012. Men med foreningen “Venner av Slettene bro” i spissen og med støtte av stat, fylkeskommune, kommune, og et utall lokale bedrifter og foreninger, kunne den ærverdige brua gjenåpnes med brask og bram forrige lørdag.
Totalkostnad 870 000 kroner
Det vrimlet av folk på vestsida av elva da leder av venneforeningen og en av bruas nærmeste naboer, Kristian Hagestad, grep ordet for å ønske velkommen.
– Når jeg ser på det flotte været, får jeg lyst til å si som regjeringen Nygårdsvold da kronprins Olav ble født – alt lykkes for denne regjering!
Hagestad kunne berette at bak den flotte, nyoppussede brua ligger et betydelig arbeid.
– 284 dugnadstimer til en verdi av 100 000 er en del av totalkostnaden på 870 000 kroner. Budsjettet ser ut til å gå i balanse, så det må ha vært god styring og god beregning, mente han.

Takk til ildsjelene

– Tusen takk til dere ildsjeler, som har gjort dette mulig, sa ordfører Arild Windsland og overrakte en blomsterhilsen fra kommunen til Kristian Hagestad.
– Det hadde nok ikke skjedd så mye om ikke vestsida av elva hadde presset på for å få bru på slutten av 1800-tallet. Det var jo om å gjøre å komme seg til hovedferdselsåra på andre sida. Jeg tror det er cirka 13 bruer regnet fra Kjevik til Herefoss, og mange av dem ligger i Birkenes. Når en vei legges ned, gror den igjen. Men bruene – hva vi skal gjøre med dem, det er ikke så enkelt, erkjente ordfører Arild Windsland.
Han lovpriste dugnadsånden i Birkenes, som gjør at Slettene bro nå er den tredje brua som har blitt restaurert på denne måten, etter Flakkebrua og Slogedalsbrua.

Redd over brua

Inger Slogedal og Odd Kylland ga litt historisk kulør til arrangementet.
Inger hadde bladd i historiekildene og kunne fortelle at det var en lang prosess å få brua på plass. I uminnelige tider hadde det vært ferging over elva og i 1869 begynte folk på heia å bli lei. Dermed gikk det en søknad “til fylket” om vei og bru. I 1885 kom tilsagnet, men brua sto ikke ferdig før i 1809.
– Det tok altså 14 år å få tilsagn, og 19 år å bygge. Utgiftene var beregnet til 19 000 kroner, men regnskapet viste at det ble 42 kroner billigere, opplyste hun.
– Den første gangen jeg husker at jeg skulle over brua, var jeg fryktelig redd, fortalte Odd Kylland, for anledningen ikledd kjøreulsteren faren hans, Nils Kylland, brukte i alle år.
– Det var under krigen, og det var greit sledeføre. Men da vi kom til brua satte jeg i et skrik. Jeg turte ikke over. Men far roa meg og lovte at han skulle Far skal sitte på og holde meg. Hesten gikk fort, men måtte sakke farta i motbakken på andre sida. Jeg var utrulig glad da vi kom over. Den turen husker jeg!

Forbedringer

– Du kan nok si at det ble et dugelig underskuddsprosjekt. Men sånn er det når en brenner for noe, innrømmer bruarbeider og mekanisk tusenkunstner Arne Løland.
Han synes arbeidet gikk glatt og fint, og er glad for at været var med dem hele tida.
– Og så har vi hatt flinke folk, skryter han.
Det skal ikke være mye forskjell å se på gamle bilder av den opprinnelige brua og dagens tilstand. Men noen forbedringer, som for eksempel å hindre at vann og grus sliper gjennom til og sliter på bruvangene, er Arne Løland fornøyd med å ha fått på plass.
– Den står nok i hundre år til nå, ja, bekrefter han ed et smil.
Det er ikke bare selve brua som har fått en ansiktsløfting av dimensjoner. I årenes løp har atkomstveien på begge sider grodd igjen, og mange stabbesteiner har blitt puffet utfor kanten for å gi plass til bredere kjøretøyer.
Nå er vegetasjonen ryddet, de flotte murene har kommet til syne og et betydelig antall stabbesteiner er heist på plass igjen.
– Jeg tipper at vi har satt opp igjen langt over halvparten, kanskje omkring tjue stykker, anslår Wiggo Svendsen i dugnadsgjengen.

Liker gamle ting

På bakken utenfor partyteltet har Max Håkedal Tveite (4) satt seg til. Han lar taler være taler, og konsentrerer seg heller om å legge innpå et realt stykke bløtkake. Mellom munnfullene kan han fortelle at han har vært med bestefar (Ola B. Tveite) på dugnad, og blant annet hengt opp skilt.
– Jeg liker å se gamle ting, og brua har blitt kjempefin, synes han.