11. oktober er siste arbeidsdag for Sigmund Ås i Birkenes Sparebank. Gjennom de mer enn 46 åra han har vært ansatt i lokalbanken, har han vært med på ei rivende utvikling.
Sigmund gikk ut som russ i 1977. Mens han gikk på Kristiansand Handelsgymnasium, hadde han et sommervikariat i DnC Lillesand. Våren 1978 fikk han prøve seg i et vikariat ved ligningskontoret i Lillesand. Så dukka det opp en annonse hvor Birkenes Sparebank søkte etter kasserer. Jobben fikk han, og starta i august 1978.
Jobben har endra seg underveis. Som kasserer hadde han hovedansvar for beholdninga i kontanter. Da gikk det i sjekker og kontanter. Bankkort var ennå ikke tatt i bruk.
– Vi ekspederte kunder som kom inn. Det var fire kasser i front. Vi behandla og stempla giroer og leverte ut lønninger. Det gikk veldig mye i pengetelling, og man ble kjapp i fingrene til å telle store bunker. Nå ser vi nesten ingen av de oppgavene. Vi ser nesten ikke penger her lengre heller, de er bare i automaten, forteller han.
– Det var mye mer kundebesøk. Rundt høytider, eller på trygdedagen den 20. i hver måned kunne det være kø til langt ut på trappa her, sier han.
Rask utvikling
Utviklinga gikk raskt og stadig nye løsninger dukka opp. Noen var skeptiske til nyvinningene og de tekniske løsningene, men så nytten av det etter hvert.
– Jeg husker da bankkortet kom. En godt voksen mann, på godt og vel 80 år, kom inn en gang og uttrykte sin store tilfredshet over bankkortet. «Her i forgårs holdt jeg på å få bruk for det», sa han.
– Av og til tenker jeg over de voldsomme endringene som har skjedd disse årene. EDB var snaut oppfunnet da jeg begynte. Vi registrerte alle kontobevegelser på en kassett, som ble lest av etter stengetid, på ei linje til datasentral i Oslo. Her ble det produsert en mikrofilm som ble sendt med bussen neste morgen, og vi fikk lest av kontobevegelsene. Det er en kontrast til i dag hvor det er svært lite papir, og nærmest alt skjer elektronisk.
Arbeidshverdagen er forandra. Det er mange selvbetjente løsninger, og det dreier seg om å veilede til bruk av tjenestene og gjøre kundene trygge i bruken av dem. Fra midten av 90-tallet og fram til i dag har Sigmunds rolle endra seg over til en rådgiverrolle, innen sparing og plassering av midler.
– Men vi har ikke fjerna oss fra menneskene. Det er kundemøtene jeg har likt best. Kundene har uendelig mange valg når det gjelder sparing og pengeplassering. Det er mange som har interesse for å diskutere disse tingene, sammen med en som er autorisert for slik rådgivning.
Øvd seg som pensjonist
Sigmund har øvd seg litt på pensjonisttilværelsen og har jobba 80 prosent noen år nå.
– Ja, jeg har kjent litt på det, og mer fritid har gitt mersmak. Med hus, hjem og hage er det mye greit å gjøre på dagtid, sier han.
– Kona mi, Marina, pensjonerte seg tidligere i år, og jeg ønska å kunne gjøre det på omtrent samme tida. Men så blir jeg 66 nå 13. oktober, og jeg tenkte det kunne være en passende anledning til å kunne gjøre hva jeg vil, sier Sigmund, og legger til at han har hatt Wenche Myhres sang, «Når jeg blir 66» i bakhodet.
For de som ikke kjenner sangen så godt, siterer vi deler av den.
Når man blir 66 først da tar livet til
Når man blir 66, da gjør man som man vil
Når man blir 66 først da blir livet kult
Når man blir 66 kan man trå til for fullt
– Er dette noe som stemmer for, Sigmund? Hva skjer nå, og hva har du tenkt å fylle tida med når du nå går av med pensjon?
Reiser og bil
– Jeg vil gjøre mye av det samme som jeg har gjort tidligere, men jeg vil gjøre mer av det. Jeg er i overkant interessert i bil, og motorkjøretøy. Helst litt gamle ting, og vil gjerne ha noen nye prosjekter der. Bilene skal helst være amerikanske. Nå er «kosebilen» min en 86-modell Ford F150 pickup. Jeg har også hatt motorsykkel siden jeg var 16 år. Tidligere i år solgte jeg både en 500 kubikk BSA 53-modell, og en kinesisk 750 kubikk Changyaing, 68-modell med sidevogn. Kanskje det er på tide med nye prosjekter der også, sier han.
– Ellers er både jeg og kona veldig glade i å reise, og vil gjøre mer av det. Allerede dagen etter at jeg er pensjonert, reiser vi en tur til Spania.
Da reiser de ei uke til Malaga med ei gruppe på 30-40 andre gjennom pensjonistforeninga i Agder Energi, hvor Marina jobba.
– Det er første gang vi reiser på en slik gruppereise. Vi reiser ofte alene, eller med barna. En favoritt er Florida, hvor vi besøker familie. Det hører også med blant planene framover, forteller Sigmund.
Godt miljø
– Du har vært ved samme arbeidsplass i 46 år. Hvorfor?
– Det er flere grunner til det. Det er en trygg arbeidsplass, kort arbeidsvei, og ikke minst et veldig godt kollegialt miljø.
– Jobben i seg selv er interessant, og det jeg liker å jobbe med. Men det er folka, de jeg jobber sammen med, jeg kommer til å savne. Uten det gode miljøet hadde jeg ikke blitt i jobben så lenge.
– Jeg har hatt det fint her, men ser samtidig fram til pensjonisttilværelsen, oppsummerer Sigmund.
