Sigfrid Håkedal (94) er flink til å skrive ned minner fra sitt lange liv. Så ringer hun meg gjerne. – Har du det travelt, Sigbjørn? Jeg har skrevet ned noe igjen.
Da jeg utpå ettermiddagen fredag tok turen ned til henne i leiligheten i Havane, satt hun ute på terrassen og gleda seg over de varmende solstrålene.
(Foto: Ole Hangaard/Privat)
Sigrid tar fram et gammelt lite bilde fra Herefoss, tatt utenfor Åsines Kafé. Hun har sjøl alltid vært glad i Herefoss, og har vært der mye. Ja, faktisk hadde hun de første barneåra på Gauslå, før familien flytta til Hunsdal i Øvre Landvik.
Her er det Sigrid hadde nedtegna denne gang:
– På denne kaféen brukte sjåføren på bussen som gikk mellom Herefoss og Grimstad å overnatte. Annenhver dag gikk bussen over Øynaheia, og annenhver dag om Søre-Herefoss til Grimstad.
– Sjåføren het Magnus Neset, det var verdens greieste sjåfør.
– Hvis vi hadde 10 øre, kjøpte han drops til oss. Det kunne bli mange dropspakker når vi kom med hver vår 10-øring.
– Ellers hadde Gunhild på butikken på Skiftenes jobben med å lage dropsposer til oss ungene. Foruten til alle som hadde vært til byen, dei måtte alltid inn på butikken på Skiftenes og handle.
– Magnus var ein snill og tålmodig mann. Han venta, mens folk handla. Aldri eit skakt ord fra den mannen.
– Tida har forandra seg. Nå er det bare stress.
– Heime på Hunsdal fikk min far forespørsel fra Grimstad kommune om han kunne ta imot 2-3 personer, og prøve å få dei i arbeid.
– Det var slike karer som brukte pengene dei fikk fra kommunen til øl. Dei ville helst ikkje arbeide. Klokka ble stort sett 12 før dei kom seg på skauen. Det var vedhogging det gikk i. Mamma var god til å lage mat, så dei fikk godt stell.
– En dag var det ein av dei som måtte ein tur til byen. Da benytta han sjølsagt anledninga til å få seg noe øl.
– På bussen heimover ble han etter hvert nokså masete, så sjåføren spurte Einar fra nabogården om han ville ta mannen med seg opp på taket, så dei andre passasjerene kunne få fred.
– Det gikk greit, for det var jernstige bak på bussen, og eit lavt rekkverk rundt på taket som dei kunne holde seg i.
– Men da vi kom til veien heime, skulle dei ned av taket. Einar ville prøve å finne ein grei måte å få mannen ned fra taket. Det gikk fort og greit. For da han retta seg opp, datt han ned i veien.
– Jeg tror ikkje han merka noe sjøl en gang. Han hadde ikkje brekt seg i stykker, for han gikk greit opp til gården.
– Det var den turen.
På vei ut stikker Sigfrid til meg et par twist. – Ha ein fin kveld!
