Det gode fellesskapet kjenner ingen grenser for medmenneskelig varme. Dette kan være stikkordene for det nye tilbudet på Birkeland bedehus som startet opp i forrige uke. En tirsdag i måneden inviterer Speideren, Birkenes menighetsråd og Det Norske Misjonsselskap (NMS) innvandrerne våre i Birkenes på middag.
Da vi kom på besøk sto en av initiativtakerne, May Olaug Horverak, og ønsket store og små hjertelig velkommen i en full kjellersal. Det kom så mange at noen måtte ta i bruk siderommet for å få plass.
BARNA. Radmilla, Tora Lousie og Mathilde var tre av mange barn som møttes og fant tonen.
Vi ble møtt av en liten jente på tre år som kom løpende mot oss, med armene ut og skulle ha en klem. Lille Radmilla fra Ukraina, gav en varm velkomst og sjarmerte mange av oss til stede. For her var det folk i alle aldre, små og store fra mange ulike nasjoner, men også flere birkenesinger hadde tatt turen til dette nye flotte tilbudet.
GOD MAT. Gryteretten, som kokkene til Birkenes kommune hadde laget, falt i smak.
Mens serveringen var i full gang, får jeg en prat med Horverak om samarbeidet mellom organisasjonene og hvordan dette kom i stand.
– Som rektor på Voksenopplæringen så jeg sammen med andre en mulighet til å stelle i stand noe, for å samle folk til en ettermiddag som dette. Først søkte jeg om midler for å få dette til, hos Fylkeskommunen og Den norske kirke.
– Og søknaden ble tydelig tatt godt imot for vi fikk 129 000 kroner av fylket, mens den Den norske kirke ga 20 000 kroner.
– Nå skal det sies at disse midlene ikke bare er til treffene her på bedehuset, som vi skal ha fremover 2-3 ganger hver høst og vinter. Det skal også gå til andre aktiviteter, blant annet i Speideren, for å inkludere våre nye innbyggere, forteller Horverak.
INITIATIVTAGERNE: Siv Hørte fra Det norske misjonsselskap (NMS), Jan Dalene fra Speideren og May Olaug Horverak fra Voksenopplæringen står bak den flotte samlingen på bedehuset.
Mye folk, flott mat og en hyggelig stemning som vi merket med en gang vi kom. Hvordan syntes dere mottagelsen har vært?
– Det har vært overveldende. På Voksenopplæringen kunne man melde seg på og der var veldig fort 40 personer som meldte seg med familier. Og som dere ser så er det mye folk, praten går rundt bordene og folk trives. Dette er integrering i god praksis vil jeg si, på alle måter. Og spesielt er det å se smilene, få tilbakemeldinger og vite at man gjør noe godt for folk.
FLOTT FORSAMLING. Det var trangt om plassene rundt bordene, men folk storkoste seg med mat og gode samtaler.
– Middagen i dag er for øvrig laget av de dyktige kokkene oppe på kommunehuset, og de skal ha en stor takk.
– Jeg vil gjerne fortelle om en av planene vi har fremover. Via Voksenopplæringen vil vi sette i gang et barnekunstprosjekt om ikke så lang tid. Der skal tematikken være «ta vare på hverandre og verden». Så blir det etter planen kunstutstilling neste høst, kan en ivrig leder fortelle oss.
Etter den hyggelige praten med Horverak, så tar vi en runde rundt bordene og småprater både med nye og gamle birkenesinger.
– Dattera mi Emma, går i kor her på bedehuset og var tidligere med i speideren, kan Linda Imenes fortelle da vi treffer henne med en tallerken med meksikansk gryterett.
– Dette er veldig hyggelig, og ikke minst se at så mange koser seg rundt bordene. Jeg syntes det er godt at vi som bor på Birkeland og har det meste, kan hjelpe mange av disse menneskene, forteller Imenes.
VENNER. Her er fra venstre Nadia, vår russiske tolk Evgeniia og Alina, som vi fikk en hyggelig prat med.
Til slutt havner vi ved et bord der praten går ivrig mellom flere damer. Her går det i både norsk, engelsk, russisk og ukrainsk.
Vi spør høflig om en prat, og igjen skal vi få merke den gode varmen fra gode imøtekommende mennesker. De rundt bordet har flyktet fra krigen i Ukraina. Heldigvis for oss kan den russiske kvinnen Evgeniia Wedemann godt engelsk og blir tolk i samtalen.
Wedemann er gift med en tysker og måtte i likhet med ukrainerne flykte i mars. Hun og mannen skal nå bosette seg på Birkeland og har kjøpt seg hus i bygda.
Nadia Makarenko (73) kommer fra Kiev, mens Alina Blazhenets (41) kommer fra Kamenets-Podolsky. De rømte det krigsherjede landet i mars. I sommer kom de til Birkeland og liker seg godt.
– Vi stortrives her, og bygda har tatt imot oss med åpne armer. Vi blir møtt med smil, ord og gode tanker av de vi treffer, innleder kvinnene. I Birkenes er alle så vennlige og hyggelige.
– Nå går vi hver dag i uken på Voksenopplæringen og lærer oss norsk. For meg er det litt vanskelig, forteller Nadia, for det er ikke bare for en eldre dame å lære seg ett nytt språk. Men norsk skal jeg lære meg, sier den ukrainske kvinnen mens hele ansiktet hennes smiler.
– I Ukraina begynte livet å bli tøft, så overgangen til Norge og Birkeland har vært stor. En ting er at vi blir tatt godt imot, men her kan vi også føle oss trygge. Og tryggheten er noe av det vi kjenner mest på i den nye hverdagen vår, forteller de to kvinnene.
Men hva med resten av familien hjemme i Ukraina, spør vi delvis med noen norske ord, og via vår russiske tolk?
– Vi har daglig kontakt med familiene våre i hjemlandet. Da får vi siste nytt fra våre områder. De får også vite at vi har det godt, og det er viktig for dem der hjemme.
Nadia har en datter i Norge, og en datter i Ukraina, mens mannen hennes er død. Alina er ikke gift, er enebarn, men snakker hver dag med sine foreldre på hjemstedet sitt. Vi skal tilbake en gang, det er tross alt vårt land, men ikke før det er fred.
Vi lurer litt på hvordan de greier seg økonomisk og litt om yrkene deres?
– Jeg jobber jo ikke lenger kan Nadia fortelle, men er pensjonist.
– Jeg har utdannelsen og jobbet som kokk i mange år i Ukraina, så jeg savner et kjøkken å jobbe på, sier Alina som allerede kan kommunisere greit på norsk.
– Vi får penger av staten hver måned, mot at vi lærer norsk. Vi får ikke mye, men vi har så vi greier oss, avslutter Alina og Nadia.
Etter en svært hyggelig ettermiddag i godt selskap, drar vi på hjemtur med mange positive inntrykk.
Neste fellesmiddag er 22. november.
