Kalver og kuer i sitt første møte med vårens grønne beite, har en særegenhet ved seg som flere skulle fått oppleve på nært hold. Forpakterne og ekteparet Line (35) og Marius Risdal (36), og deres to barn Nelie (6) og Henrik (9) bor idyllisk til ved elva på Senumstad. De driver med melkekyr, ammekuer og kalver på gården til Torfinn Knutsen.
Ekteparet begynte å forpakte gården i 2018, mens de fortsatt bodde på Herefoss. Etter at Marius hadde hjulpet bonden Knutsen en tid med gjøremål på gården, så ble det etter hvert snakk om forpakting av dyr og gård. Året etter at de hadde begynt, ble nabohuset til gården lagt ut for salg. Huset ble kjøpt av ekteparet, og dermed flyttet de inn bare noen meter unna i 2019.
Om våren, når kuene slippes ut av fjøset etter en lang vinter inne, er det litt av et skue å oppleve dyrene bli sluppet ut på beite for første gang.
Kuene var uvitende da vi først besøkte dem inne i det velstelte fjøset, om at dagen var kommet da de skulle slippes ut i de fri, og at det var vår.
Mens Marius nesten sto som en æresvakt for hver ku som Line kom leiende ut av fjøset med, og som ble sluppet ut av fjøsdøra, så var det som kuene igjen ble kalver i sin oppførsel. Lekne løp de rundt, hoppet, danset og lekeslåss i møte med vårens grøde – på en måte som bare dyr og natur finner i sitt eget samspill.
– Her kommer det nå tre raser med kuer ut av fjøset. Telemarks-kuene, som er mer og mer sjeldne i Norge. Vi har også Jersey-fe, som er fra den britiske kanaløya Jersey, som navnet tilsier. I tillegg har vi Norsk Rødt Fe (NRF), forteller Marius oss, mens dyra hopper og spretter rundt på jordet i ren glede over å møte vårsola.
Vi blir stående og småprate med forpakterne ute på jordet, der dyra har roet seg litt og går nysgjerrige rundt og inspiserer. Av og til kommer de bortom for å «hilse på» husfolket og den besøkende.
Etter seansen ved fjøset blir vi invitert bort til hovedhuset, på kaffe og kjeks ute på altanen. I nydelig vårsol, med blomstrende epletrær i en velstelt hage og en rolig elv som majestetisk drar forbi, så kunne ikke kulissene blitt bedre. Og kuene – joda, de fant fort ut hvor matmor Line hadde tatt veien, og kom etter.
– Jeg er opprinnelig byjente fra Byåsen i Trondheim. Hadde noen sagt da jeg var yngre, at jeg skulle bli bondekone og melke kyr hver dag, hadde jeg aldri trodd dem, forteller Line med et godt smil.
Marius er fra Risdal i Mykland.
– Jeg er forsåvidt litt vant med dyr, men har ikke vokst opp på gård. Jeg er snekker og driver mitt eget firma, så det er aldri mangel på arbeid for oss. Med snekringa, brøytinga, hogsten og dyredrift. er det sjelden tid til fri i løpet av døgnet, uken og året, forteller Marius.
– Vi har rundt 40 dyr både her, og stående en plass til. Av disse er åtte melkekyr, flere er ammekuer og en del kalver. I tillegg venter vi fem kalver nå senere utover våren.
– Vi leverer rundt 50 000 liter melk i løpet av året. I tillegg leverer vi kjøtt til leverandør, også fra noen Charolaise-okser vi har gående på beite.
Charolais er en okserase som opprinnelig er fransk, men som ble importert til Norge på 1960-tallet.
– Til sammen sender vi vel bort rundt 12 til 15 dyr som går til slakt, eller som livdyr til andre bønder, i løpet av året.
– Siden Marius er mye ute på snekkeroppdrag, så er det jeg som står for mesteparten av de daglige gjøremålene i fjøset og med dyrene, sier Line. Jeg husker jeg var fryktelig spent første gangen jeg skulle melke og hvordan dyrene tok imot meg. Etter hvert gikk det veldig greit, og nå stortrives jeg.
– Å komme inn i fjøset en morgen i mørketida, slå på lyset og høre den velkomsten jeg får av dyra når jeg skal melke og stylle, ja den er fantastisk. Da blir jeg tatt imot som verdens største dronning. Kjemien med dyra er noe av det gode med denne jobben. Og alle dyra våre har selvsagt navn, forteller hun.
– Trivselen her er veldig stor for hele familien. Lillejenta vår Nelie elsker dyra våre, mens gutten Henrik er blitt veldig opptatt av traktorer og kjøretøy, forteller Line og Marius.
– Men rik blir man ikke av å drive som bonde om dagen. I fjor hadde vi en inntekt på rundt 200 000 kroner på gårdsdrifta. Uten Marius sin jobb ville vi aldri klart oss, legger Line til.
– Med de store økningene i prisene på gjødsel, kraftfór, rundballeplast, diesel, og andre økte ekstrautgifter, så er det mer en livstil akkurat nå, enn inntektsbringende. Derfor håper vi landbruksoppgjøret kommer oss og andre bønder mer til gode i år, forteller ekteparet.
Etter andre kaffekoppen og besøket nærmer seg slutten, så må vi spørre om ferier og hobbyer for de unge bøndene.
– For meg er det hobbymaling, forteller Line.
– For meg er jakt den store hobbyen, og spesielt på høsten, legger Marius til. I tillegg har barna begynt på aktiviteter, så der går naturlig nok også en del tid.
Gården de forpakter er på rundt 1 300 mål, derav rundt 20 mål dyrket mark. I tillegg har de 300 mål der de slår høy til dyra. Og da kan Line like ofte sitte i traktoren i arbeid med høyet som Marius, blir vi fortalt
– Avslutningsvis må vi få takke Torfinn, eieren av gården som vi forpakter. Han har lagt til rette på alle måter for oss. Han har så mye kunnskap om dyr og drift, og uten hans innspill på veien så hadde vi naturlig nok slitt. Derfor er vi svært takknemlige for alt Torfinn har gjort, lært bort, og gitt oss av muligheter.
– Og når vi en sjelden gang tar oss fri eller drar på ferie, er det selvsagt Torfinn som er forpakteren vår, avslutter byjenta fra Trondheim og bygdekaren fra Risdal.
