HELGE AAMLID

Foreldre: Nilla og Daniel Aamlid.

Gift med Bjørg Kjosavik, Sandnes.  To barn og fire barnebarn som bor i Oslo.

 

Hva jobber eller driver du med der du bor nå?

Etter at jeg formelt ble pensjonist, har jeg drevet med kursvirksomhet og rådgivning innen radioaktivitet og strålevern. Nå er jeg pensjonist på heltid.

Noe du er spesielt opptatt av?

Det vanlige: Barn og barnebarn, hus og hytte. Ellers liker jeg å skrive og lager gjerne underholdning i festlig lag. Arbeider også med slektshistorie, særlig om min fars slekt i Valle og utvandring til Amerika. Jeg holder en del foredrag om stråling («Vår strålende hverdag») og andre temaer.

Når flytta du fra Vegusdal – og hvor bodde du her?

Jeg er oppvokst på Heimdal og flytta fra bygda etter endt skolegang og militærtjeneste i 1968.

Har du bodd andre steder enn nå, etter at du flytta?

Jeg bodde på hybel på Hornnes i fire år og deretter fire år i Trondheim. Jeg er utdannet sivilingeniør, teknisk fysikk. Fra 1968 jobba jeg 14 år i Statens strålevern og vi bodde da i Oslo og Bærum. I 1982 flytta vi til Stavanger til jobb i Veritas og deretter i Equinor (Statoil) der jeg jobba med sikkerhet og miljø. Jeg var også personalsjef for Equinors internasjonale virksomhet. I år 2000 ble jeg engasjert som sikkerhetsrådgiver i (den gang) NSB. NSB hadde da hatt ei alvorlig ulykke på Åsta og ei alvorlig nesten-ulykke med gasslekkasje på Lillestrøm. Mitt oppdrag var å bidra i granskingen av ulykkene. I min ungdom hadde vi fortsatt store forventninger til atomenergien. Med utdannelse i kjernefysikk var min drøm å få jobb på et norsk kjernekraftverk. På slutten av 70-tallet var jeg med i ei offentlig utredning om mulig kjernekraft i Norge. Utredninga viste flertall for å satse på kjernekraft, men politikerne sa nei. Vi var blitt en oljenasjon. Når vi i faglige fora drøftet ulike former for elektrisitetsproduksjon, kom vi alltid til samme konklusjon: vannkraft er best.

Hvorfor flytta du fra heimbygda?

Det har med utdannelse og mulighet for jobb å gjøre.

Har du noen minner fra Vegusdal?

Jeg har masser av gode minner fra oppveksten på Heimdal. Jeg vil særlig nevne Heimdal skole med alle barna fra første til sjuende klasse i samme rom, og de enorme snømengdene på femti-tallet. Vinteren 1950/51 var bygda uten vei i seks måneder. Vi brukte skiene mye. Søndagene på femti og sekstitallet kunne nesten hele bygda være på skitur. Sammen med turistene som kom med skitogene til Oggevatn, var det tett av folk i løypene rundt Vindvand. Jeg kjenner meg igjen når min venn fra barneårene, Olav Heimdal, skriver om «gubbene» på ski i samme område. Gode minner er også to store, årlige fester på Heimdal skole: Juletrefesten 2. juledag og basaren påskeaften. Den dag i dag diskuterer vi hvordan det kunne være plass til så mange mennesker i det lille skolehuset.

Noe du satte spesielt pris på med heimbygda?

Samholdet mellom menneskene.

Noe du savna eller skulle ønska at var annerledes i Vegusdal?

Der er jeg ikke meningsberettiga lenger. Da jeg bodde i Vegusdal, tror jeg bedre veier var høyt på ønskelista. Jeg husker blant annet på den smale, svingete veien mellom Senumstad og Fidjetun.

Har du fortsatt familie og venner her?

Ja, nevø Kjetil og hans familie bor på gården der jeg vokste opp. Dessuten holder jeg jevnlig kontakt med venner fra oppveksten og er godt orientert om det som skjer i bygda.

Når besøkte du heimbygda sist?

Etter at vi solgte hytta vår på Gautestad i Evje og Hornnes er det blitt sjeldnere. Sist var i 2018.