Hei.
Jeg heter Birgitte Ås, har nå klart å bli 24 år gammel, og jeg har vært elev på Birkeland skole og Valstrand skole. Jeg har lenge tenkt på å skrive et leserinnlegg til avisa om mine opplevelser med skolen på Birkeland, men har ikke turt før jeg leste artikkelen om mobbing som ble lagt ut i forrige uke. Jeg kontaktet derfor Birkenesavisa og spurte om jeg fikk lov til å sende et leserinnlegg.
Slekta mi flyttet til nåværende Birkenes på 16- og 1700-tallet, og nå skal jeg fortelle hvorfor min opplevelse med disse skolene gjør at jeg aldri kommer til å flytte tilbake til Birkeland igjen.
Og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Så jeg får begynne med starten.
Jeg begynte i første klasse høsten 2003. Jeg husker ikke om jeg fikk en mobber i førsteklasse eller andreklasse, men han ga ikke slipp før jeg fikk former og ble «digg». Hele barneskolen ble jeg mobbet av en medelev, han fikk med et par stykker som årene gikk. Jeg var stygg, feit, nerd. Spesielt feit, selv om jeg aldri var et overvektig barn, eller nesten overvektig for den grunn. Etter hvert som han lærte ordene bitch, hore, problembarn og lignende, ble det daglig slengt rundt meg. Dette var ord som kom hele tiden. Det være seg på vei til og fra skolen, i friminutt, men også midt i klasserommet. Hver dag, i rundt syv år. Det ble aldri gjort noe med fra skolen side, selv om det skjedde i timen.
Foreldrene mine overtalte meg til å ta denne mobbesaken videre med skolen (jeg kommer tilbake til hvorfor jeg trengte overtaling).
De ordene jeg husker at jeg ble fortalt alene på rom – mamma og pappa måtte vente utenfor – var at jeg var heldig som hadde foreldre som fremdeles bodde sammen. Og som hadde jobber der de tjente nok til å forsørge oss. Det hadde ikke mobberen min. Det var derfor ikke så rart at jeg ble et mobbeoffer. Det var naturlig at jeg ble slengt dritt etter hver dag, fordi mobberen min hadde det ikke greit hjemme.
Skolen tipset meg om å ta initiativ til en fredsavtale – kanskje jeg skulle gi mobberen min en gave og si unnskyld? Jeg hadde jo tross alt skapt kaos for han også. Det var min feil at jeg ble mobbet, og jeg måtte ordne det selv ved å lage en fredsavtale. Jeg ble møtt med at det «var vel ikke nødvendig» å trekke hans foreldre inn, «for da lager vi en så stor sak ut av det». «Dere må lære dere å si unnskyld og gå videre. Dere må ta hverandre i hånda på det».
Skulle jeg gi et varmt håndtrykk til personen som gjorde at jeg gruet meg til å gå på skolen i årevis? Til personen som kalte meg alle de nyeste stygge ordene han lærte? Over alt hvor han klarte å finne meg i skolegården? Det ønsket jeg naturligvis ikke. Jeg ville ikke si «felles unnskyld» til noen som hadde skapt så mye kvalm i mitt liv. Ifølge systemet jeg ble møtt med fra skolens regi, var det slik det burde gjøres. Når jeg ikke ville gjøre det, forble det delvis min feil alt som hadde skjedd, fordi jeg ikke ville si unnskyld. Det er første grunn til at jeg ikke tør at mine barn skal vokse opp i et slikt miljø.
Jeg sa jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg trengte overtaling i saken med mobberen min. Nå skal jeg fortelle om metoden som ble kalt «Steg for Steg».
Vi satt oss i ring på gulvet mens læreren holdt opp et svart-hvitt bilde av en situasjon i en skolegård. Det var en mobbe-situasjon, hvor den ene mobbet den andre. Vi skulle snakke om hva vi så på bildet, hva vi trodde det betydde, hvorfor vi trodde konflikten ble skapt, og hva som var riktig å gjøre i de tilfellene. Det høres vel og bra ut, men her er hvorfor dette var en ødeleggende læringsmodell for de som den ble brukt på.
Det handlet oftest om mobberen i konflikten, hvorfor han (det var alltid en gutt som mobbet i disse tilfellene) mobbet, kanskje han hadde det vanskelig hjemme? Da ble det ikke så rart at vi andre ble mobbet. Dette ble vi fortalt og lært.
En annen hendelse jeg husker spesielt godt er en slik steg-for-steg fortelling hvor en oppdiktet mobber går og slår et offer helt uprovosert. Det vi lærte at var riktig å gjøre i en slik situasjon, var ikke å slå tilbake – men å puste og telle til ti. Vi skulle aldri slå tilbake, noe som gir mening. Men vi skulle heller ikke gjøre noe for å beskytte oss selv. Vi skulle vende det andre kinnet til.
Hvis han ikke sluttet å slå, skulle vi gå et annet sted. Vi skulle avverge konflikten selv. Hvis vi ikke klarte å løse konflikten – hvor jeg ble plutselig slått i en skolegård – kunne vi gå og si det til en lærer. Men det var siste steg i handlingsplanen. Dette skulle ikke være nødvendig.
Dette høres ut som oppspinn, så jeg drar med en historie fra virkeligheten. Jeg var i skog-delen av skolegården sammen med noen venner og sto og pratet og tøyde. Vi skulle nemlig klare å gå i spagaten denne uka. Vi gikk til skogen for å gjøre dette, dels fordi man ser litt rar ut når man tøyer, og dels fordi skogen er koselig, men mest av alt for å komme unna folk. Det var en guttegjeng som lekte litt lenger borte. Han ene sa at venninnen min var for feit til å noen gang klare å gå i spagaten. Hun var forresten heller aldri et overvektig barn. Jeg ble naturligvis sint, og gikk bort og sa at det kan han drite i og si, for det stemmer ikke, og at han bare rakker ned på andre fordi han ikke vet noe bedre – eller noe i den duren.
På turen min tilbake løp han etter meg og tok kvelertak på meg. Jeg ble jo redd, for jeg fikk faktisk ikke puste. Det var ingen lærere i nærheten. Vi var helt alene. Jeg husker jeg dro i armen hans og prøvde å røske meg løs, men til ingen nytte. Han hadde meg helt fast i grepet sitt der han hadde armen sin rundt hodet mitt. Jeg ble ordentlig redd, men kom på at jeg kunne ta beinet mitt og gi han et godt spark i skinnleggen. Han sto tross alt rett bak meg der han holdt meg fast. Det funket skikkelig bra, for han fikk jo vondt. Han slapp grepet og jeg løp så fort jeg kunne bort fra han.
Min venninne takket for at jeg hadde turt å stå opp for henne, men ville at jeg skulle gå til en lærer og si hva som hadde skjedd – dette var jo ikke greit. Hun presiserte at jeg burde gå til en spesifikk lærer – den snille læreren – for da var det større sannsynlighet for at vi ble trodd på.
Jeg gikk til denne læreren og sa at jeg ble kvalt i skogen av denne gutten. Læreren lurte på hvorfor han ønsket å kvele meg i utgangspunktet, og jeg fortalte at jeg hadde gått bort og sagt imot det stygge han sa til min venninne. Da sa den unge læreren at jeg ikke skulle gått bort og sagt imot. Det var derfor han ville kvele meg. Jeg provoserte han, derfor lagde jeg denne situasjonen. Jeg ble også fortalt at det var unødvendig at jeg skulle si dette til en lærer, det ble som sladring. «Dette hadde ikke trengt å bli en situasjon, Birgitte».
Jeg ble på ingen måte hørt eller sett av læreren i denne situasjonen. Det ble bare feid bort med en gang. Men jeg sto igjen med røde merker på halsen likevel. Dette er andre grunn til at jeg ikke tør at mine barn skal vokse opp i et slikt miljø.
Nei, det var ikke et engangstilfelle å bli møtt slik av en lærer. Det var ikke tilfeldig, og nå skal jeg fortelle om en tredje gang det var min egen feil at jeg ble mobbet. Dette er en lang historie, så jeg skal korte den ned litt og ta med de viktigste punktene.
Det utviklet seg et trekantdrama da jeg ble venn med ei jente, og hennes andre venn ble sjalu på at jeg fikk mer tid med min nye venn enn hun gjorde. Lang historie kort, det ble spredd så utrolig mye kreative rykter om meg, som selvsagt ikke var sant. Det ble slengt ord etter meg over alt. Jeg var hore, problembarn, bitch, stygg, feit, osv osv.
Det ble visst så gøy å mobbe meg at hele klassen ble med på det. Man måtte velge side, enten hadde man venner eller så var man utstøtt sammen med meg. Jeg fikk ikke lov til å sitte på benken utenfor en gang. De ville ikke se meg. Jeg måtte sitte alene i skogen. På et tidspunkt turte ikke engang min nærmeste venninne å snakke til meg, for hun var redd for å bli utstøtt selv.
Vi lekte i skjul i helgene, men ikke etter noen oppdaget meldingene våre og skjelte henne ut. Det var ikke før jeg knakk sammen under middagsbordet hjemme med familien, at de skjønte at det hadde skjedd noe alvorlig.
De overtalte meg til å ta det videre med skolen. Jeg var livredd for dette, for mobberne hadde sagt at det skulle bare bli mer bråk for meg om det ble tatt videre.
Da jeg snakket ut om konflikten til skolen, ble det lagt utrolig stor vekt på hva jeg hadde gjort selv i konflikten for å klare å blåse den opp. Det ble sporet tilbake til ett utsagn som ble sagt av meg i fortrolighet med en annen. Jeg hadde påpekt at denne tredje personen synes hår på armene var ekkelt, og derfor følte jeg på at jeg måtte barbere armene før jeg møtte henne. Dette ble selvfølgelig spredt rundt, og det startet konflikten. Det var derfor det startet, ble jeg da fortalt. Fordi jeg hadde sagt dette, og fordi det ble spredd, var det grunnen til at jeg fikk stygge ord slengt rundt meg hele tiden.
Det var grunnen til at hele trinnet utstøtte meg. Det var grunnen til at de helte melk i håret mitt på bussen. Alt som hadde skjedd, var på grunn av den ene tingen jeg sa. Alt var min skyld.
Jeg fikk regelrett kjeft der inne jeg satt på rommet. Mine foreldre satt utenfor – de fikk selvfølgelig ikke lov til å være i samme rom der jeg ble kjeftet på. Jeg husker de ble bedt om å gå ut av læreren.
Alene på et rom der jeg trodde at jeg endelig skulle bli hørt og sett, fikk jeg kjeft. Jeg satt igjen med en stor og vond klump i halsen og kroppen og alt som er.
Igjen var alt bare min egen feil. Hvis jeg bare hadde skjerpet meg hadde ikke dette skjedd. Dette er tredje grunn til at jeg ikke ønsker at barn skal vokse opp når det er slike holdninger som blir møtt dem gang på gang.
Jeg skjønner ikke hva mer de ønsker fra meg og fra vi som blir mobbet. Det kommer opp flere og flere saker nå, som alle omhandler det samme; direkte brudd på rutiner.
Likevel stiller kommune og skole seg opp som spørsmålstegn. Det har vært utrolig tungt å skrive denne teksten. Jeg håper det kan være til hjelp i en viktig sak som handler om barns lovfestede krav, barns oppvekst og barns mentale helse.
Hvis du har lest helt ned hit, håper jeg du hører med barnet ditt om hvordan de virkelig har det på skolen sin. De går jo tross alt på en skole hvor de har «nulltoleranse på mobbing».
Birgitte Ås
____________
Leserinnlegg
