Åse Marie Rosef er og har vært en svært allsidig idrettsutøver helt fra hun var barn. Fortsatt trener vernepleierstudenten mye. Hun er oppe i minst ti økter i uken. Det siste på «menyen» til den unge atleten, er med boksehansker på. I tillegg har hun begynt å klatre.
Skiskyting, langrenn, terrengløp, friidrett, bakkeløp, fotball og nå både klatring og boksing, er idrettene som Åse har vært og er engasjert i. Spesielt i løpingen har hun hatt gode resultater. Den unge kvinnen i Nordåsstien på Birkeland forteller at resultater i de ulike grenene aldri har vært drivkraften hennes.
– All aktivitet jeg har drevet med har handlet om å sette meg mål jeg selv kan oppnå underveis, ikke om å slå andre. Å vinne eller bli nummer fire har ikke så langt vært noe mål. Drivkraften ligger i å greie å utvikle meg, nå mine del-mål på veien, så får resultatene heller bli deretter.
– Nå lyver jeg litt, for da både jeg og mamma løp mot hverandre, så var målet å slå henne. I starten vant hun de fleste løpene. Men til slutt slo jeg henne, og da var det målet nådd, sier Åse og ler.
Når vi snakker med en den topptrente unge kvinnen, så må vi spørre de andre hjemmet, når vi ber om tider, resultater, gull, sølv og plasseringer. For det har hun brydd seg lite om så langt.
– Jeg husker ikke så mye av pallplasseringer jeg har tatt, eller hva jeg har vunnet, men noe kan jeg huske. Jeg er litt forvirret akkurat når det kommer til det med premier og plasseringer, forteller hun litt leende.
Åse Marie er nå inne i første året som vernepleierstudent og går på UIA i Grimstad. Dagen etter besøket vårt skal hun ha sin første praksisdag, i den kommunale boveiledertjenesten på Digerhaug. Tidligere har hun gått på Toppidrett i tre år, på Akademiet på Sør Arena i Kristiansand.
– Hvordan i alle dager kan en tidligere kretsmester i langrenn og skiskyting, vinner av dameklassen i Minigubben, flerårig fotballspiller på både jente- og guttelag, vinner av ulike bakkeløp og lokale terrengløp, få tiden til å strekke til – og se seg om etter nye mål?
– Man må selvsagt planlegge godt. Og nå under koronaen har det av og til bydd på noen utfordringer. Min daglige logistikk kan se litt vanskelig ut, men jeg får nesten tid til det jeg vil. Nå er studiene, og praksisen, første prioritet. Samt at jeg tar ekstra vakter for Grimstad kommune.
– Du sier at du trener opptil 14 økter i uka. Hvordan finner du motivasjon på hektiske dager?
– Jeg elsker å trene. Og det gir meg overskudd. Enkelte uker er det mindre på grunn av jobben, men jeg må minst ha seks løpeturer i uka «i banken», og ha lagt bak meg fire økter på treningsrommet med styrketrening. Det er mitt eget minimumskrav. Så klatrer jeg to ganger i uka, og har i tillegg boksetreningen på Birkeland treningssenter.
Når vi er på hennes «egenkomponerte» treningsrom i Nordåsstien, så er det et stort utvalg av apparater. At hun er atletisk og godt trent, vises godt.
– I desember i fjor hadde Birkenesavisa et intervju med bygdas proffbokser, Jamshid Nazari, som fortalte han om deg og ditt talent for boksing – og trening spesielt. Hva har han lært deg de to årene du har trent med han i kjelleren på det gamle posthuset?
– Jamshid er utrolig flink, en stor motivator og det var nok derfor jeg tidlig fant ut at dette ville jeg lære mer om. Som instruktør er han fantastisk. Dyktig på detaljer i selve treningen og utøvelse av boksingen, og der har jeg lært utrolig mye.
– Kunne du tenke deg å stille opp i ringen til match med hanskene på?
– Det hadde vært fryktelig gøy. Men jeg må nok ha en del mer trening og spesielt på det tekniske, forteller den topptrente unge kvinnen. Men å kunne få lov til å «hamre løs» på en motstander, og gjerne kjenne på å få litt juling selv, ville vært veldig artig. Så kanskje en dag, hvem vet.
– Man får nesten inntrykk av at du elsker å kjenne litt smerte eller at kroppen din får juling?
– Jeg er meg selv mest når smerten begynner å kjennes under en økt, eller om blodsmaken begynner å komme. Smerte er ikke farlig når man gjør det kontrollert. I bakkeløp, når syra kjennes i lår og legger, er det vondt, skikkelig vondt. Men etterpå er det seieren over å ha overvunnet noe, som gjør meg skikkelig glad og motivert.
– Du kunne jo satset kun på én idrett og blitt svært god. Isteden kan det virke som du vil ha med deg mye forskjellig aktivitet og ha trivsel før heder og ære?
– Det er nok riktig. Jeg føler mer gevinst ved å kunne mestre flere ting, enn om jeg bare skulle satset på én ting. Og så er det gleden med å være med og gjøre flere ulike ting. Det er mange ganger premie nok for meg. Løpingen har nok gitt meg mest, både i friidrett, terrengløp – og bakkeløpene. Å stille i NM, i Skuggeløpet i Treungen, var svært artig.
I kvinneklassen under Svalandsgubben i 2018 hadde Åse Marie som mål å komme under timen på 13 kilometeren, bare 17 år gammel. Hun hadde vunnet kvinneklassen med hele 75 løpere, men måtte innse at det ble «kun» 1.04.00 i løpstid og en 2. plass i juniorklassen.
Åse Marie må være en av de mest allsidige atletene vi har i Birkenes.
– Så har vi skjønt at du har vunnet noe annet også, da du begynte å klatre første gangen på Birkeland?
– Ja, der fant jeg Simen Fosse Alfredsen, kjæresten min. Så å si midt i klatreveggen, forteller hun med latter i stemmen.
– Hva sier han om alle timene dine som går til trening?
– Simen backer opp, og er en fin støttespiller. Vi klatrer mye i sammen, og på Buldre Jam på SKS (Sørlandets klatresenter) er vi ofte sammen og trener. På det snart halvannet året vi har klatret, har vi også tatt Brattkort. Det er ett sikringsbevis man kan få som klatrer.
