Ute i Ydderdalen, på Høygilt, helt nede ved elva bor familien Bjørnarå Drangsholt. Juleforberedelsene er allerede godt i gang på gården. Tradisjoner føres videre, men juleroen hos familien på tre har ikke satt seg riktig enda.
Julebakst, mandariner og nytrukken kaffe står på stuebordet når Silje, Roy Arne og Constanse forteller om deres juletradisjoner og hvordan de feirer jul. De byr også på en helt unik kjærlighetshistorie. Fra da de møttes oppe på heia ved Vassbotn en vinternatt. Han i strøbil og hun i personbil på en trang vei, og frem til kirkebryllup i rocka bryllupsklær.
Roy Arne er fra Høygilt og har vokst opp på gården familien nå bor på. 42-åringen jobber i Iveland Anlegg, og har lang fartstid som lastebilsjåfør. Tømmerbiler, brøyte- og strøbiler har han rattet siden han fikk klasse 2 sertifikatet i militæret. Han var også med sin far i skauen og lærte tidlig å bruke motorsag.
Silje er fra Solheim i Skjerkedalen, nord for Samkom. Hun gikk barneskolen på Samkom, og ungdomskolen på Engesland. Da hadde hun en skolevei som strakk seg via Vassbotn, Joreid, Oggevatn og til Engesland. 35-åringen jobber også i Iveland Anlegg, som deltidsansatt på kontor. Hun har også sertifikat i klasse 2 for lastebil og henger. I tillegg er hun hudpleieutdannet.
Sammen har ekteparet datteren Constanse (8) som naturlignok er midtpunktet i familien. Hun går i klasse 3 B på Birkeland skole. Hun forteller at hun er svært begeistret for kunst og håndverk på skolen, men at det er julen hun gleder seg mest til akkurat nå.
– Vi har flere tradisjoner som vi holder oss til ved julehøytiden, forteller Silje. Hos oss skal juletreet hentes i skogen lille juleaften og pyntes samme dag. Den oppgaven er det meg og Constanse som har, for Roy Arne er på jakt den dagen.
Constanse blir ivrig og forteller: – I fjor da jeg og mamma var ute for å hogge juletreet vårt, var det akkurat der «rampenissen» bodde. Og dagen etter kom «rampenissen» på besøk hos oss, fordi det hang en pakke på julegrana, forteller hun med stor innlevelse. Jeg husker til og med at det var en enhjørning i pakken. Jeg har over 50 ulike bamser på rommet mitt legger hun til.
– Jeg har alltid vært glad i å jakte. Den siste dagen for jakt er 23. desember, da drar jeg og Dreveren vår, på skauen etter rådyra. De siste dagene med så mye snø har det vært båndtvang på hundene, men nå ser det ut til at det snart kan jaktes igjen, forteller Roy Arne.
– Han hadde uansett ikke fått lov av meg å jakte med bikkja i så mye snø, skyter Silje inn.
Hun påpeker på det viset at hun er «sjefen» i huset, eller kanskje det bare er det at hun prater mest av de to.
– Julestrømpa henges alltid klar om morgenen julaften når Constanse står opp. Ellers er det en helt egen og hjemmelagd julekalender som jeg har syslet med før adventstiden. Jeg liker å stelle til jul, og julekalender til datteren vår har blitt en fin tradisjon, sier Silje.
Det er liten tvil om at julekalenderen settes pris på. For Constanse viser med stor iver frem de siste kalendergavene som moren har stelt i stand.
– Hun er definisjonen på selve juleforberedelser, skyter Roy Arne inn.
– Mi he au en egen matrett som kjeme fra Bykle. Der kommer opprinnelig etternavnet mitt Bjørnarå fra, sier hun på nesten rein vennesladialekt. Nepespa heter den, og er laget av kokt salt lammelår, kokt ørret og kokt kålrabi. Kraften av disse tre ingrediensene lager vi suppe av. Så lager vi potetlefser og ruller de tre rettene inn i lefsa og spiser, eller dupper lefsa i suppa.
– Det er ikke alle som liker den for den har en særegen smak, men vi liker den svært godt. Roy Arne setter også stor pris på den retten, kan Silje fortelle.
Ellers merker vi at Roy Arne stadig må utomhus for å sjekke noe bacon, og da lurer vi litt hva det er.
– Vi har jo både gris og høner her, forteller gubben i huset. Nå er grisene slaktet som man jo pleier å gjøre til jul. Jeg røyker både bacon og annet selv og syntes det er artig å teste ut og stelle med kjøttet selv.
Til dette har han et eget røykeskap ute i garasjen.
Møte med to ulikheter
– Jeg kommer fra et kristent hjem der troen har stått sterkt, forteller Silje, som sjøl er personlig kristen. Jeg kommer fra Filadelfia, en pinsemenighet i Vennesla. Jeg vokste opp i et trygt hjem og husker juletiden som barn og ungdom, med stor glede.
– Hos oss stod ikke kristendommen så sterkt da jeg vokste opp, sier Roy Arne. Jeg har alltid vært medlem i Statskirka, men vi var sjelden i kirka da jeg var mindre. Men gode juletradisjoner hadde vi jo, om noe annerledes enn det var hos Silje og de. Vi har heller aldri vært så stor ei slekt, så vi var ikke alltid så mange samlet julaften, minnes han.
Roy Arne mistet sin mor da han bare var 15 år gammel.
Nå drar de begge til kirka på julaften, og syntes det er en fin tradisjon for alle tre.
Dere kommer fra ulike hjem, hadde ulike venner og interesser. Hvordan kunne Amors piler treffe så godt på dere to, som i utgangspunktet var så ulike?
– Om det er ulikheter begynner Silje, og begge ler. Vi er to motsetninger på flere måter – meg og gubben – men ulike mennesker finner jo hverandre, gjør de ikke? Det betyr jo ikke at vi ikke har mye til felles nå, for det har vi jo. Men da vi møttes hadde jeg aldri i verden trodd på oss to.
– E spør bare ei gang
Den unike kjærlighetshistorien mellom disse motsetningene av to mennesker, startet med en ryggende kvinne og en kar i strøbil, og endte med kirkeklokker, bryllup og barn.
– Jeg var singel, og skulle i hvert fall ikke ha noen mann på den tiden. Og skulle jeg finne meg noen, så skulle han være «høy og mørk», forteller hun lattermild.
– Jeg hadde vært på besøk på Birkeland hos noen venner, og skulle hjemover til Solheim. Det var veldig glatt og på den smale veien møtte jeg strøbilen. Det var ikke passasje, så jeg måtte rygge med bilen et godt stykke før jeg fant et sted der vi kunne kjøre forbi hverandre.
– Når denne lastebilen kom opp på siden av meg, så stoppet den opp, og jeg rullet ned vinduet. Ikke så jeg noe, ikke visste jeg hvem det var heller. Men da kom det plutselig oppe fra mørket i lastebilen – «det var då ei heljeli rygging på dæ».
– Etterpå grublet jeg på hvem denne frimodige karen var. For jeg hadde ikke sett han, men bare hørt stemmen. Så jeg spurte meg litt rundt om hvem denne «strømannen» var, også min svoger. Så skulle min svoger Lars Gunnar Retterholt selge en traktor ei tid etterpå. Den var tilfeldigvis «strømannen» interessert i, og da fikk jeg endelig svar på hvem dette var.
– Så jeg sa litt på spøk til Lars Gunnar. – Selg traktoren og si at han skal få svigerinna med på kjøpet.
– Til slutt ba han meg med på tur i strøbilen. Men skulle jeg ha kaffe måtte jeg pent ta med kopp sjøl. Jeg ble nesten sjokkert med en gang, for han var ikke helt A-4 kan man trygt si. Vi pratet godt og mye de første gangene. Han var jo noe helt for seg selv, og jeg begynte å bli mer og mer fascinert av denne «motsetningen». Og til slutt ble vi kjærester.
Da dukket det opp noe mer, som de begge husker godt. Da det ble snakk om å dra forholdet lenger og til giftemål, var Roy Arne meget tydelig.
– E spør bare ei gang, og da mener jeg bare ei gang. Han var tydelig på om han skulle fri, så skulle han ikke bruke mer krefter på dette enn helt nødvendig.
En lattermild Silje forteller videre. – Du vet, jeg hadde jo blitt glad i denne karen. Men da han kom med ultimatumet om å gifte seg, og at det kun ble spurt en gang, så ble jeg usikker. Til slutt tok jeg saken i egne hender. Da vi feiret 30-årsdagen hans, så fridde jeg like godt sjøl – og han sa ja.
Silje har aldri angret på at det blei en «stutt og lys mann» hun skulle dele livet med. – Han er en klippe for meg på alle vis og betyr svært mye, forteller Silje.
Da de giftet seg i 2010, stilte hun opp i rocka brudeklær. I svart kort kjole med svart slør og et trangt korsett og høye skinnstøvler. Roy i svart dress, hvit skjorte, og uten slips eller propell i halsen.
Kjent ansikt i lokalpolitikken
Senterpartipolitikeren kom inn i kommunepolitikken for første gang i 2019. Hun har satt tydelige spor etter seg i meningsutveksling i politiske saker. Silje forteller at det er tidkrevende å være politiker – og vet ikke om hun går på fire nye år, etter denne perioden.
– Det krever mer enn folk tror. Forberedelsene er kanskje det som tar mest tid. Man må sette seg grundig inn i sakene, og forberede seg godt før møter, og før man skal ta ordet i både formannskap og kommunestyre.
– Jeg vil gjøre det beste jeg kan i denne perioden. Så vil tiden vise hva jeg gjør da denne perioden er over.
Tiden renner fort unna hos familien som i år skal feire julaften hos Siljes søster på Skreros. At hun har brukt snakketøyet litt mer en gubben sin, ligger nok i deres personligheter. Constanse, som var litt sjenert da vi banket på døren, ble etter hvert varm i trøya, og ga flere ganger uttrykk for at nå gledet hun seg stort til jul og pakker.
