Få har evnene til å formidle, trollbinde og sette sammen skjemt og alvor som Bjarne Bjorvatn. Torsdag kveld nådde professoren et nytt høydepunkt, da muséet på Tveide nesten var fylt til randen av Birkenesinger.
De 70 tilhørerne fikk høre historier om «leger og lekfolk» i Birkenes fra 1700-tallet og frem til nyere tid.
Vi fikk høre blant annet høre fra tiden da kongen i Danmark sendte leger til Norge, Nedenes Amt – og til Herefoss, rundt 1830 tallet.
– Den gang var ikke Birkeland noe stort sted, og Herefoss var et mye større senter, fortalte Bjorvatn. Derfor fikk man også de første legene i vårt distrikt til nettopp Herefoss. Det var jo dårlig med veier den gang, og ofte tok det lang tid for legene å komme frem til pasienten.
FORTELLEREGENSKAP. Bjarne Bjorvatn vet å målbinde sitt publikum med sin fortellerkunst.
– Ja, det hendte ofte at legen møtte gravfølge, nettopp til samme pasient som legen skulle hjelpe, fortalte den godeste Bjorvatn med glimt i øyet, tross slike øyeblikks triste hendelser – etterfulgt av en god humring fra tilhørerne.
Svartedauden, tuberkulose og radesyke var noen av sykdommene Bjorvatn fortalte om. Radesyken, som mye annet, har for øvrig professoren skrevet mye om i tidsskrifter og legelitteratur. Det var en sykdom som herjet på 1700- og 1800-tallet.
– Den rammet alle sosiale klasser, men mest utbredt var sykdommen blant fattigfolk på landet.
I sin fortellerkunst kom spesialisten i indremedisin innom flere temaer. Deriblant kjente leger, lekfolk og jordmødre i Birkenes. Han fortalte om planter og urter, som både kunne lege mennesker – og gjøre stor skade. Han fortalte at det var forskjell på vepsestikk og bistikk. For i «gamle dager» skulle et bistikk være godt for så mye, blant annet leddgikt, ble det fortalt. Vepsestikk derimot, det var fæle greier, for det var «den ondes budbringer».
STORT FREMMØTE. Det var stor interesse for Bjorvatn sine historiske kunnskaper om leger og lekfolk fra gamle dager.
Latter ble det mye av denne lille timen, som nærmest var over på et blunk, for oss tilhørere.
Da Bjarne kom inn på temaet blodtapping før i tiden, skapte det igjen høylytte reaksjoner fra salen. Spesielt da man brukte blodigler i tappingen av blod, som var nødvendig, om det var skader eller sykdom på mindre eller kronglete kroppsdeler.
Dette berettet Bjorvatn med konkrete eksempler. Som ved tannverk, eller en tann som måtte ut. Da festet man en blodigle til tannkjøttet ved siden av – før tollekniven kom frem for få skjært ut det vonde.
Om dette ikke var nok, så fortsatte Bjorvatn:
– Det var ikke så greit når man fikk problemer i og rundt endetarmen. Og da man da måtte til med blodtapping, så kunne det jo være vanskelig å komme til med et vanlig tappeinstrument. Da var blodigler rette behandlingen. Man kan jo nesten se dette for seg å ha disse blodsugerne der bak. Og man kan jo bare tenke seg kroppsstillingen til disse stakkars pasientene og smertene.
Av alle navn på leger og lekfolk opp igjennom, var det flere som nikket gjenkjennende da navnet på legen Otto Dal ble nevnt.
– Det var en gammel hedersmann, minnes Bjorvatn. Han ble ansatt i Birkenes kommune i 1934 og var en særdeles god mann og lege. Han var også sterkt delaktig i motstandsbevegelsen under krigen, og lå i flere måneder på Røynåsheia i skjul for tyskerne, før han etter fem måneder kom seg over til Sverige.
Lauritz Balchen var også en av legene i Birkenes, som det ble fortalt om. En av historiene om Balchen var om da han opererte en kar med en skuddskade etter en jakt. Noe som ikke var vanlig helt i startet av 1900-tallet. Han var for øvrig far til den kjente Bernt Balchen, som regnes som en av pionérene innen polarflyving.
Det var virkelig en fin kveld for mimring og historie på Tveide. Det ble servert flatbrødsøll, kaffe og kaker. Kjell Eirik Stoveland satt og spilte trekkspill etter foredraget, mens birkenesingene satt og pratet utover kvelden.
