Gatefotball mer enn bare fotball – tok 8. plass i NM

For to uker siden fikk Gatelaget fra Birkenes en flott 8. plass i NM for Gatelag i Sandvika. Og det i sterk konkurranse med 35 andre lag.

– Vi gjorde det veldig bra, var kanskje noe overtente, og jeg tror vi kunne gjort det enda bedre om vi hadde klart å beholde roen. Jeg er strålende fornøyd med laget. Alle har vinnerskaller, og ingen andre lag er uovervinnelige for oss, sier lagets trener Tanya Roland. Hun er eneste kvinnelige trener for et herrelag i gatefotballen.

Gatelagskampene spilles i fotballbinger, og da med tre utespiller og keeper. Gatelaget i Birkenes består av syv spillere pluss Tanja, men hun trør til bare om det er mangel på folk. Aldersmessig har de et spenn fra yngstemann på 23 år, til eldstemann på 52 år. Fem av spillerne er lokale de øvrige tre er fra Vennesla. Spillerne har variert bakgrunn, noen har spilt fotball før, andre ikke. Ellers har de til felles utfordringer innen psykisk helse og rus.

– Vi er ikke kjempegode, men gudbevaremegvel for en lagmoral, skryter hun. Og hun skryter mye av laget sitt, og er veldig stolt av dem. En ting er hva de utretter på banen, en annen ting er hvordan de tar vare på hverandre i miljøet. Det eksisterer en utrolig omsorg og kjærlighet i gruppa. De tar vare på hverandre fordi ingen andre gjør det. Det å være med på gatelaget gir både hjelp og tilhørighet, forteller hun.

– NM er det store høydepunktet. Spillerne går med litt skylapper frem til NM. Det er gøy, og vi kommer til dekket bord. Så er det hverdagen igjen, og reaksjonen kommer etterpå. Nå som NM er over kommer den viktigste tida. Det har vært mye å se frem til, og nå går lufta liksom litt ut av ballongen. Nå er det mye fokus på ettervern, og i tida rett etter NM ringer jeg til spillerne hver eneste dag for å høre hvordan det går, sier Tanya.

Hvordan fikk hun et slikt engasjement for gatefotballen, spør vi?

– Jeg engasjerte meg i gatefotball ved en tilfeldighet, og har ingen fotballbakgrunn. Det eneste jeg har spilt er amerikansk fotball. Ei heller hadde jeg samme bakgrunn som spillerne, men jeg har selv en bror som er rusmisbruker, og er vokst opp med det, derfor engasjerer jeg meg.

Hun er klar på at det er en utfordrende situasjon å drive gatelag. Tidligere lå de under Frelsesarmeens vinger, og da mottok de støtte fra dem. Men dette falt fra da de ikke hadde en tilhørighet til en Frelsesarmegruppe. Da overtok Tanya ansvaret, og startet lag på egenhånd. Nå står de på egne ben, og må ta kostnadene selv.

– Det blir litt kostnader, spesielt knyttet til reiser. Det er ikke serie i den forstand, men vi reiser rundt på flere turneringer. De siste gangene har vi vært i både Kongsvinger, Haugesund, Tønsberg og Kragerø, og det er klart det blir noen kostnader da, sier hun.

Noe penger har de fått inn via dugnad, de har blant annet ryddet kvist ved Elveplassen, men rett som det er har Tanya måtte ta noen av utgiftene selv.

– Jeg håper kommunen tar sin del av ansvaret, og bidrar økonomisk. Det har vært mye ord og lite handling, synes jeg. De må ha skjønt nå at jeg ikke gir meg. Det er avsatt penger til psykisk helse og ettervern, og jeg føler absolutt vi er berettiget støtte

Dette burde de ha fokus på. Vi har mista to spillere bare de siste åra. De er nå døde. Det er på tide ettervernet tas på alvor. Det er nå etterarbeidet begynner for vår del. Nå etter NM må vi ha noe å forholde oss til, og en visshet om at tilbudet kan holdes vedlike, sier Tanya.

Gatefotballaget ligger ikke under Birkenes IL, men laget har fått noe støtte i form av baller og drakter, og de har fått treningstider hver fredag og søndag i Birkenesparken. Foreløpig er det bare søndagen de trener.

– For oss er det viktig å trene i helgene. Da får de noe å holde fast på som kan holde de vekke fra rus.

– Jeg elsker jobben. Ja vi gjør feil, men vi kan rette det opp. Spillerne er lojale mot hverandre og mot meg. Jeg har kontakt med foreldre og familiene også, og får stadig tilbakemeldinger om hvor viktig tilbudet er, sier hun.

Selv sluttet hun i trenerjobben i 2018 på grunn av kreftsykdom. Men det varte ikke lenge etter en operasjon at spillerne stod på døra og hentet henne med igjen. – De viste omsorg i situasjonen, noe jeg er voldsomt takknemlig for, sier hun.