Birkenesavisa møtte tilfeldigvis Sigmund Hauge ute på kirkegården på Birkenes forrige helg. Den var jo i mange år Sigmunds arbeidsplass. Og denne dagen nevnte han at han nå hadde bestemt seg for å bort og ofre til den døende gamle eika på Mollestad.
Torsdag ettermiddag skjedde det. Den tidligere kirketjeneren Sigmund var på plass med ei gammel trekasse fra Christiansands Bryggeri, fylt opp med ølflasker han hadde arva etter John Flakk oppe i Oladalen.
Sigmund tror at det er mange år siden det sist ble ofra til Mollestadeika.
– E forsto alltid på Roald (Mollestad) at det blei ofra etter høstinga eller rett før jul. Då va dei borte å ofra te eiga. E har ikkje hørt at noen har ofra te ho siden Roald.
– Å tebage i tid – hadde det vore go avling, så måtte dei bort å takke å ofre te ho, fortsetter Sigmund.
– E trur ho må ha hatt det godt. Då dei har vore rondt å gjødsla her, så har ho jo fått noe ho au.
Folketradisjonen forteller at Mollestadeika er tusen år gammel. Fagmiljø mener at det nok er å ta vel hardt i.
– Det va vel en kånnstaur som a ein aller anna gronn blei ståandes igjen, sier Sigmund.
En anna tradisjon forteller at det var en skistav av eik som ble stående igjen etter et brudepar som drukna i elva på vei ut for å bli ektefolk i kirka.
Ogt eika må ha «sett» mye gjennom sitt lange liv, må en vel tro.
– Ja, den har opplevd møe.
Sigmund er entusiastisk opptatt av de gamle kirkeveiene ned fra heiene til Birkenes.
Forbi eika kom folk til dåp, konfirmasjoner, vielser, jordfestinger – og sjølsagt messer. I elva har uendelige mengder med tømmer vært fløta forbi, ikke sjelden på vei ut i den store verden.
Fra egen oppvekst har Sigmund gilde minner knytta til Mollestadeika.
– E klatra inni ho som liden. E va så liden og spe at e klarte det. Der var hål i ho då au.
– Å så minnest e at mi feira ein bursda her for ein kamerat. Då va mi borte å lekte her. Det må ha vore rondt 1954, eller noe sånn. Kanskje litt seinåre.
Til torsdagens ofring hadde Sigmund pynta seg. Blådressen var på, forskjønna med ei lysende grønn sløyfe. Fra brystlomma stakk en sigar opp. Sjølsagt bar han hatt. Og så var prestekragen på. Den har Sigmund fått bytta til seg, mot et trollgarn, av sin gode fiske- og arbeidskamerat, tidligere sokneprest Leif. Ifølge Sigmund gikk det visst ei tid før han fikk til den byttehandelen.
Det er vel feil å referere torsdagens ofring til Mollestadeika, som alvorsprega. Sigmunds sprell bruker jo å være det stikk motsatte. Det ble mye smil og latter, og det var ikke fordi det var særlig med alkohol i offerølet.
– E arva disse flaskana etter John Flakk. Det e Clausthaler uden alkohol. E trur han hadde de for at de som venta på at sønnen hans Einar reparerte bilane i verkstedet, skulle få noe å drikke som de konne kjøre på etterpå.
Men i et par store flasker var det noe anna enn Clausthaler. I den varme septembersola ble det fullt trøkk.
– E putta på noe anna i ei av flaskene. For eiga, ho skal få vandre med noe godt i sæ, ler Sigmund.
Nå har det ikke alltid gått like bra når Sigmund blander øl og humor. For ti år siden ble han skada og sykemeldt etter et innslag i Birkenesrevyen. Et par medhjelpere mista grepet i tauet, som skulle heise Sigmund opp til «Vårherre».
– E va Sven O. Høiby, som bare var ein tur nere og henta en sixpack med øl, siden de va gått tom i baren «der oppe». Det kom litt reaksjoner på det nummeret. Men e hadde avklart det med presten på forhånd, og hadde fått «velsignelse» for det, har Sigmund tidligere fortalt i et portrettintervju med Birkenesavisa.
På torsdagens ofring til den nå snart bladløse Mollestadeika, gikk alt bra.
– E har aldri sett så lide grønt på ho, som i år. Å e syns det har stått så møe om Mollestadeiga i det siste, at nå va det på tida å ha et personlig oppgjør med ho.
