Da var det igjen min tur til å dele noen tanker med dere. Vi er nå inni en ny politisk runde, og jeg er godt i gang med forberedelsene mine til den. I skrivende stund er det bare noen få dager igjen av våren 2021, og jeg håper at Birkenes kommune går en langt lysere tid i møte.
For de av dere som følger meg på Facebook, så har dere nok fått med dere at jeg har engasjert meg i «bondeopprøret21». For de av dere som ikke følger meg der, så ønsker jeg å benytte ukens «tankesmie» til også å dele mine tanker her. For meg gir det mening å heve stemmen for det norske landbruk. For blant alle de behov vi har, så er det lite som er viktigere enn å sikre vår egen matforsyning.
Jeg husker tilbake i 2017 da bøndene demonstrerte i 1 dag med å blokkere for mat utkjøring til butikkene. Det var full fyr i media, folk bekymret seg for at sykehuset og trengende ikke skulle få den maten de trengte. Jeg husker frustrasjonen jeg kjente over den manglende forståelsen av virkeligheten. For det er ingen i dette landet som vil dø eller lide som en konsekvens av at bøndene blokkerte mat utkjøringen den ene dagen.
Men om vi ikke gir den norske bonden mulighet til å ha en jobb å leve av, eller legger til rette for at neste generasjon skal ha mulighet til å overta, da vil jeg tro vi har stor grunn til å være bekymret for at den som trenger maten ikke får den.
Jeg forstår at det ble brudd i jordbruksoppgjøret, jeg forstår at bøndene er skuffet over Bollestad. Jeg er også skuffet over å ha en Landbruks- og matminister som påstår at jordbruket ikke ville bruke muligheten til å styrke økonomien for tusenvis av bønder over hele landet. En minister som uttrykket sin skuffelse over at jordbruket ikke ville sette seg ved forhandlingsbordet. For hvilken mulighet gav staten egentlig jordbruket?
Statens tilbud hadde en ramme på i overkant av 900 millioner, mens jordbrukets krav lå på 2,1 milliarder. Og da er det vel naturlig å stille seg spørsmålet, hvilket forhandlingsrom skulle jordbruket se?
Samtidig har Fremskrittspartiet varslet at de mener tilbudet fra staten er for høyt. Landbrukspolitisk talsperson for Frp, Sivert Bjørnstad, uttalte til Nationen at når bøndene ikke engang er villige til å sette seg ved bordet for å forhandle, viser det med all tydelighet at dette har vært planen i lang tid, i samme åndedrag påstår han at Bondelaget har startet valgkampen for Senterpartiet.
Jeg tar det som et kompliment, men likevel har slike uttalelser stor grunn til bekymring. Det sier noe om hvor langt en er villig til å gå med øynene lukket for virkeligheten. For det er ikke Bondelaget som kjemper for Senterpartiet, det er Senterpartiet som kjemper for dem, og den kampen burde Frp kjempet sammen med dem.
Jeg hadde virkelig trodd at denne pandemien hadde åpnet flere øyner. At det skulle bli enda mere tydelig at penger i banken har liten verdi når butikkhyllene er tomme, og maten er spist opp. Jeg hadde trodd at vi etter denne erfaringen forsto viktigheten med matberedskap, bondens arbeid, bærekraft og selvforsyning.
Vi kan ikke mene at vi er gavmilde når vi gir våre barn 2 kroner til å gå på kiosken for å kjøpe kronesis, kun fordi at isen i sin tid kostet en krone. Skal de få is, så må vi gi dem det en is koster i dag, det må stå i stil med den tiden vi lever i.
På samme måte kan vi ikke forvente at vi skal ha mat på bordet, samtidig som vi krever økt produksjon, som igjen påfører enorme investeringer, uten at vi er villig til å gi våre bønder stort mere enn vekslepenger.
Våre barn hadde nok også gått tomhendt fra kiosken om de hadde fått enda 2 kroner til. Men ville vi ment dem var bortskjemte? Ville vi vært skuffet? Skuffet over at de ikke så mulighetsvinduet?
Det er ikke snakk om valgkamp, det er snakk om å gi dagens bønder mulighet til å leve av den jobben de gjør, slik at neste generasjon også får mulighet til å ta over. Det er snakk om bønder, men vel så mye snakk om meg og deg. Det er snakk om norsk mat på norske bord, og et land som har muskler til å bære seg selv når de rundt har mere enn nok med sine egne.
Det dreier seg ikke om mangel på kaker og søtsaker, det norske folk hadde ikke lidd noen nød av tomme smågodt hyller, ei heller tvert imot. Men den dagen potetene ikke er satt i jorden, når melkeruten er historie, når åkeren er grodd igjen og når kunnskapen om å drive et bærekraftig jordbruk er begravd sammen med nåtidens generasjon, da har vi større bekymringer enn hvordan vi skal få nok tilgang på hvitt raffinert sukker.
Og hvor langt er vi villig til å strekke strikken? Skal vi fortsette å hvile på at bondeyrket er en livsstil, en hobby som utføres på dugnad. Eller skal vi stikke fingeren i jorden å gi våre bønder et levebrød. For når sant skal sies så er det ingen selvfølge at det finnes brød i butikken til eget bord.
Silje Bjørnarå Drangsholt
______________________________________________________
Dette er et eksternt innlegg. Standpunktene er skribentens egne.
