Nokså nøyaktig for 50 år siden reiste to Birkeneser og en Lillesending ut i det ukjente innen industriarbeidslivet. Dagfinn Birkenes og jeg fra Birkeland og Johannes Kramer fra Lillesand var blitt ansatt på den nye glassfiberfabrikken, som Norsk Glassfiber A/S så vidt var begynt å bygge på Tollenes.
Firmaet Norsk Glassfiber A/S ble i juni 1970 dannet som et A/S med Christiania Spigerverk (CS), og Skandinavian Glasfiber A/B (SG) i Falkenberg, Sverige.
CS hadde bestemt at de skulle bygge fabrikk på Birkeland, og utpå nyåret 1971 ble det gjennom Trygdekontoret på Birkeland annonsert etter ansatte operatører til den nye fabrikken. Flere meldte sin interesse og ble satt opp på liste. Flere av disse ble senere innkalt til jobbintervju i Vestre Moland kommunelokale i Lillesand. Bjørn Bentsen (egentlig fra Kristiansand) var ansatt som produksjonssjef i den nye fabrikken, som skulle står ferdig august/september 1971, og sto for intervjuene. Både Dagfinn, Gunnar og Johannes kunne begynne forholdsvis raskt, og ble utpekt som de første til å reise til Sverige for opplæring til å betjene den nye fabrikken.
Søndag 14. mars klokka 08.30 satte Dagfinn og Gunnar seg i Hillmannen til Dagfinn, sammen med Johannes som ble plukket opp i Lillesand. Ingen visste egentlig noe særlig om glassfiberprosessen og fabrikken de skulle til i Sverige.
Turen til Horten gikk raskt og greit, og på ferjekaien i Moss skulle vi møte Bjørn Bentsen og Per Goller som skulle lede Norsk Glassfiber A/S. Vi ble invitert på middag og litt informasjon på en restaurant i Moss. Bjørn Berntsen skulle bli med og introdusere oss på den svenske fabrikken Scandinavian Glasfiber A/S, som lå i Falkenberg på vestkysten, ca. 10 mil syd for Gøteborg. Dagfinn var sjåfør hele veien, som viste seg å være ca. 65 mil lang. Klokka 22.30 om kvelden var vi fremme, etter å ha kjørt i tett tåke den siste delen av strekningen. Passe trette og sultne ble vi installert på Grand Hotell, Falkenberg. Men kjøkkenet var stengt, så resepsjonen henviste oss til en veikro som hadde nattåpent, litt utenfor byen. Trette, men mette, krøp vi til køys og våknet neste morgen til strålende solskinn.
Det gikk mange rykter om den nye fabrikken og miljøforurensing denne ville gi. Noen i bygda mente alt ville bli dødt og svart i mils omkrets av Birkeland. Og at all fisken i elva ville forsvinne. Noen påsto sågar at de hadde vært i Falkenberg og sett, der var alt dødt og svart.
Vel, vi våknet opp og så utover den fine byen hvor det var begynt å spire og blomstre rundt omkring, og kunne ikke få spådommene fra birkenesingene til å stemme. Nå skulle vi møte vår fremtidige arbeidsplass for noen måneder. Vi ble møtt av personalsjef Boberg, som ønsket oss velkommen til det «Svenska velferdsamhellet» (Norge var enda ikke blitt en oljenasjon). På grunn av problemer med noen finner, som hadde fått opplæring der tidligere, så ble vi ansatt i SG og underlagt deres styring. Noe som skapte frustrasjon en tid framover, men det ordnet seg etter en stund. Vi ble innlosjert hos herr og fru Bengtsson, som drev et lite hospits i Havsbadsalleen, ikke langt fra fabrikken. Noen uker senere kom også Torgny Hauge og Johan Lauen fra Birkeland, og Kåre Reiersøl fra Herefoss.
Gunnar Flakk
____________
Brukerskapt
