Det er seint på kveld. Det er «jortetimen» min, eller tenketimen om du vil kalle den det. Sitter i enden av langbordet, henter frem likt og ulikt, minner og hendelser. Det er kaldt ute, har vært kaldt lenge nå. Kommunevannet hutrer i rørene. Jeg skuler bort på strømregningen som ligger på bordet. Den var høy – veldig høy.
Tenker på tiden da elektrisk kraft, nærmest var en forvaltningsvare. Strømmen var billig. Folk hadde ikke så mange duppeditter som i dag. Det meste gikk til belysning og matlaging. Noen var så redde for dette nye, at de ikke tok sjansen på elektrisitet i husene sine.
Tankene flyr til den gang jeg som barn sprang på jordene på den veiløse heigården Retterstøl. Mormor og bestefar hadde sin gård der. Ingen å leke med, men mange dyr. Dette var tidlig på 50-tallet.
Fremtiden så lys ut, men lykken skulle ikke vare. Rundt 1960 var det slutt. Hanefoss Kraftanlegg var blitt en realitet. Folk og industri trengte strøm. Retterstølgårdene, med sine cirka 300 dekar dyrkingsjord ble ofret.
Jeg husker da mormor kunne sette bort parafinlampene og bestefar og hesten hadde vært til Herefoss og hentet komfyr.
Årene gikk og noen glupinger hadde fått opplæring i markedsøkonomi. Tiden var inne for omlegging. Høyt forbruk skulle nå gi høy pris.
Jeg skuler igjen bort på strømregninga, som kommer til å gjøre et dypt dykk i nettbanken min. Tankene flyr til dagens kraftdiskusjon, spesielt vindmøllene. Det påstås at disse er nødvendig for «Det grønne skiftet».
Igjen må det ofres natur – som om ikke naturen er grønn nok? Ser paralleller til den gang noen grunneiere solgte fallrettighetene til fossene, som nok ga de noen sårt tiltrengte kroner. Det var da som nå – folk måtte finne seg i fordelene og ulempene dette medførte. I dag er det folk som lider på grunn av ulempene. Vindturbinbråk, iskast og fugledød og mer til. Dette i tillegg til store naturinngrep. De kaller det vindparker, jeg synes det ligner industriområder.
Til slutt får jeg si – som de gamle sa: Alt har sin pris!
