Anne Grethe og faren Ånen bevarer den gamle husmannsplassen Hamrane ved Nyhaven

Kjører man utover fra Birkeland mot Flaksvann, legger man merke til to små hus på venstre side like ved Nyhaven. Det er husmannsplassen Hamrane.

Stedet har vært i familien Nyhavens eie siden 1918. Birkenesavisa treffer dagens eier Anne Grethe Nyhaven Harring, sammen med sin far Ånen Nyhaven ved den gamle husmannsplasssen som de gjerne vil bevare. Hamrane har en historie som strekker seg over nærmere 300 år, og vi lar Anne Grethe og Ånen fortelle oss litt om stedets historie.

– Husmannsplassen Hamrane hørte inn under Vestre Birkeland. Vi kjenner ikke til så mye av den eldste historien til plassen, annet enn det som står i bygdeboka «Gard og grend» fra 1969. Det er dessverre ikke så mye som er blitt skrevet ned om slike små plasser og folkene som bodde der. Noe både min far og jeg synes er synd, da dette er historier som går tapt den dag de som har hørt tale om dette ikke er her til å fortelle, begynner Anne Grethe.

– Ting tyder på at det først ble laftet opp en liten bygning bestående av to rom på omtrent tre og en halv ganger tre meter, for antakelig 250-300år siden. Seinere er det bygd på snaue to meter på baksida, slik at det er blitt et kammers, en trappeoppgang, et vedskjul og taket er blitt hevet over hele bygget slik at det er blitt soveplasser på loftet over stua og kjøkkenet, forteller Ånen og viser til tegn på pipa som antyder hvor taket tidligere var. Pipa og bakerovnen er murt opp i gråstein, med heller klein mørtel. Der er en liten kjeller med luke ned fra stua.

Vi legger merke til at taket ser relativt nytt og tett ut.

– Tja, helt nytt er det nok ikke jeg var med på å skifte det i den tida jeg var i militæret, men det er 53 år siden, sier Ånen.

Fra 1789 og utover kan du lese i bygdeboka om en del av dem som har bodd i Hamrane. I folketellinga fra 1801 står det at det bodde to familier og én enkemann der, i alt var de 5 voksne og 4 barn, så det må jammen ha vært trangt om plassen!

– Husmannsplassen har skifta eiere flere ganger, og mange bodde der ofte i korte perioder. Vi har i årenes løp truffet mange som har fortalt om fjerne forfedre som har bodd der. Flere av disse har kommet på besøk her, for å komme inn i det lille huset å se og ta bilder, forteller Anne Grethe.

Anne Grethe og Ånen forteller den videre historien. I midten av 1830-årene kom Hamrane over i eie til de på Østre Mollestad, det som i dag er Anders Gustav Birkelands gård. Husmann Anton Sørensen bodde da i Hamrane. Han var gift med husmannsdatter Klaudine Teresie fra Konsmoplassen på Flakksvann, de var begge født i 1871. Anton hadde arbeid på gården på Mollestad, men han var noe kleinhelsa, og det var til tider smått for dem. De hadde en barneflokk på åtte, hvor Ole Sørensen var én av disse. En historie som han fortalte var om en vinter som var spesielt hard, da hadde de en stund ikke annet til middag enn kokte poteter som de dyppet i salt. Ole hadde bare godt å si om de på Mollestad. De hjalp til når det røynet på. Ole Sørensen og familien hans flyttet videre til Havane på Flakksvann, dette var også en husmannsplass under samme gården på Mollestad.

Familien Sørensen var de siste som levde som husmenn i Hamrane, for Aanen Nyhaven (1878-1966) kjøpte Hamrane av Kristian Birkeland på Mollestad i 1918, med et lite stykke jord og noe skog. Hamrane ble da en del av Nyhaven. Gamlefar i Nyhaven het da Guttorm (1843-1932) og hadde nådd en anselig alder av 75 år, men var likevel sprek. Det var han som da tok på seg arbeidet med å bryte opp jord rundt Hamrane, og dette holdt han på med nesten helt frem til han døde i en alder av 89 år. Om lag åtte mål jord ble dyrka opp, i tillegg bygde han veien fra riksvegen og opp til Hamrane. Han hadde noe hjelp av sønn og sønnesønn (Søren), men mesteparten av arbeidet gjorde gamlingen sjøl. Dette ble gjort med handemakt for hundre år siden med tunge og enkle, hjemmelagde redskap. Det er vanskelig å forestille seg slitet som ligger bak. Samme Guttorm bodde en god periode mot slutten av sitt liv i Hamrane, fordi det i Nyhaven også var trangt om plassen.

Under andre verdenskrig måtte familien Jonsen fra Høgvoll, like ved Kjevik flyplass, rømme på grunn av krigshandlingene der ute. Gudrun og Selmer Jonsen flytta da med barna sine inn i Hamrane. For mor i familien Jonsen var ikke Hamrane et helt ukjent sted, hun var nemlig én av de åtte barna til husmann Anton Sørensen. Hun ble i Hamrane sammen med mann og barn til enden på andre verdenskrig i 1945.

I 1946 var Guttorm Nyhaven (1907-2000) nygift og det skulle bygges på i Nyhaven, i påvente av tilbygget flyttet hans foreldre Ellen (1876-1971) og Aanen (1878-1966) opp i Hamrane.

Da det skulle bygges nytt uthus i Nyhaven i 1956, tok de i bruk uthuset i Hamrane til kyrne. Ellers ble uthuset i Hamrane kun brukt som løe fra 1918 til 1957. Etter den tid er uthuset blitt brukt som lagringsplass for materialer og redskap. Det var en utedass like om hjørnet i sør-øst, med inngang fra fjøs og løe. Denne inngangen var meget praktisk for å slippe å skuffe snø, samt unngå å få takras over seg på vei til det nødvendige ærend. Det var også en dør inn til dassen utenfra, men denne var kun til sommerbruk.

Man skulle kanskje tro at gamle Ellen og Aanen var de siste folk som bodde i Hamrane, men Tellef Flakk kunne fortelle at han som guttunge var med sin eldre søster Johanna på besøk hos Sofie og Abraham Krona, da de bodde i Hamrane etter 1946.

– Jeg husker også godt to somre på begynnelsen av 1950-tallet, da det bodde 3-4menn fra Telemark. Disse mennene arbeidet med å ta opp bunntømmer, eller søkkinger som vi kaller det, fra bunnen av Flakksvann, forteller Ånen. Det som har festet seg best i minnet hos Ånen, var at mennene drakk en del og spilte høy musikk på grammofon, og at han fikk godteri av dem og at de hadde besøk av noen veldig fine damer i fargerike sommerkjoler og høyhælte sko. Ånen husker at han plukka grammofonstifter etter telemarkingene i mange år.

Du skal se det enda ligger noen igjen i sprekker i golvbordene, legger han til.

Da Ånen og broren Totto var unge, fungerte Hamrane mest som ungdomshus i bygda. Det var nok noen som overnatta da også, men det har vi ingen dokumentasjon på.

Anne Grethe husker det som mest sannsynlig var den siste som bodde i Hamrane, det var en vinter trolig på midten av 1980-tallet. Det var én de voksne kalte «posefanten». Han var et imponerende syn, der han kom trillende med en sykkel overfylt med plastposer som rommet alt det han hadde av jordisk gods. Han så heller bøs ut, men han var snill som et lam. Han kom seint en kveld til Nyhaven og bad om å få lov å få ly for natta i høyet innpå låven her. Men han var syk og hadde ikke sko på, selvom det var midtvinters. Ånen lot ham bo i stua i Hamrane. Han ville først ikke at vi skulle fyre i ovnen for ham, for han var så redd for at huset skulle ta fyr. Men det var kaldt, så Ånen forsikra ham om at det gikk greit å fyre litt. Han ordna med ved i vedkassa, og gamlemor Dagmar (1910-2004) lagde i stand mat og varm kaffe til «posefanten».

– Han sov på divanen i hjørnet av stua i Hamrane i ei ukes tid, og han var nok én av de siste som fikk lov å fyre i Hamrane, sier Anne Grethe.

Nå er det heller så som så å fyre i pipa, for den er i ferd med å forvitre. Men dagens eiere, Even og Anne Grethe Nyhaven Harring ønsker å bevare husmannsplassen best mulig, og vil derfor vente til de har spart nok penger til å sette i stand ildstedet og pipa på riktig måte.

– Det mangler ikke på forespørsler fra folk som vil overnatte her, som oftest turister fra utlandet som lurer på om det er mulig å leie seg inn for natten. Mange vil også bare inn og ta en titt, eller også ta enten bryllupsbilder eller barnebilder på utsida, sier Anne Grethe.

Den gamle husmannsplassen ligger i området hvor skogen og roen begynner, hvor dyrene og folk kan være i fred. Berse er nærmeste nabo til Hamrane, dette ble naturreservat i 1982. Elg, rådyr, ekorn, rev, ulike typer hakkespetter og ugler er å finne i skogen like bak Hamrane.

– Om ikke vi er heldige å få se disse ser vi ofte spor etter disse på turene vi har sammen med ungene innover i skogen. Vi har også observert sjeldne dyr som rødlistede viper på jordet og salamandere i bekkene og steingjerdene rundt husmannsplassen, legger hun til.

I de senere år har det vært episoder med både tyveri og hærverk i det gamle huset som noen kanskje ser på som «bare ei gammel rønne», så Even og Anne Grethe har ryddet ut alt som er av verdi.

– Planen vår er å sette Hamrane ordentlig i stand og bevare dette lille stykke kulturarv vi er så heldige å eie. Det å bevare og formidle kunnskap om slike plasser til kommende generasjoner mener vi er særdeles viktig i et samfunn som i økende grad ellers styres av tanken på penger og profitt, avslutter Anne Grethe.