Er det noe pandemien har lært oss, så er det verdien av fellesskap. De færreste av oss hadde reflektert mye rundt hvor mange ulike kontaktpunkter vi har i hverdagen, men dette ble vi brått bevisst på etter hvert som det ble innført stadig strengere begrensninger på smått og stort.
Sosiale aktiviteter med venner forsvant fort. Restaurantbesøk, popcorn på kino, dansing i sene nattetimer og bursdagsfeiringer det samme. Dette var en dugnad fikk vi vite – så de fleste av oss var innstilt på å følge råd og retningslinjer etter beste evne.
Men det gjorde oss også klar over alle de mindre tingene i hverdagen, som man kanskje ikke har reflektert så mye over. Småpraten ved kaffeautomaten blir liksom ikke den samme med hjemmekontor, og katten som eneste samtalepartner. To meters avstand, munnbind i offentlige rom, stengte treningssentre. Mange har opplevd å bli permittert, andre føler på frykten og uforutsigbarheten knyttet til dette. Mange bedrifter – spesielt de som lever av å nettopp tilrettelegge for sosiale relasjoner og interaksjoner – kjemper seg igjennom dag etter dag med nye retningslinjer og stadig fallende omsetning.
Dette høres i stor grad ut som voksenproblemer. Men til tross for at man har forsøkt å skåne de yngste så mye som mulig, har denne tiden også ført til betydelige utfordringer også for disse. Og i verste fall kan dette ha langsiktige og uante konsekvenser.
I hele landet har breddeidretten blitt utsatt, avkortet, avlyst og avsluttet. Barn har gått fra en hektisk hverdag, hvor en nesten ikke fikk kabalen til å gå opp, til å ikke vite hva man skal gjøre med all tiden man plutselig har til rådighet. Borte ble fellesskapet i garderoben. Borte ble arenaen hvor man følte en nærmeste ubegrenset mengde med mestring og gleder. Konkurranser, utvikling, fysisk fostring og lek.
Frafallet har i store deler av landet vært enormt. Og dette gjelder faktisk ikke bare barn og unge heller. Når en ser på tall fra breddeidretten for ungdom og voksne, er frafallet i noen idretter og regioner på nærmere 50 prosent.
Vi er alle med på dugnaden. Den redder liv.
Men folkehelsen lider, og denne lidelsen kan bli langvarig.
Trond Mohn har de siste årene brukt flerfoldige millioner av sin egen sparebøsse på breddeidretten i Norge. Han mener det er den beste investeringen vi kan gjøre for folkehelsen. Og jeg tror han har rett.
La oss håpe vaksinasjonen går sin gang, og at folk fortsatt stiller til dugnad til vi har krysset målstreken. Når vi (forhåpentligvis) endelig kan feire en gang senere i 2021, håper jeg virkelig breddeidretten, for barn og unge, men også for voksne, får seg en solid opptur.
En av de viktigste sosiale arenaene for mange ligger med brukket rygg – men med fortsatt dugnadsånd, frivillighet og politisk tilrettelegging kan den lære å gå igjen, og kanskje også løpe allerede før sommeren.