«Vi er vår egen lykkes smed». «Som man reder, ligger man». «Man har ikke mer moro enn man lager selv». Disse ordtakene kjenner vi. Det er påfallende at folkevisdommen bruker så mye kraft på å minne oss om at lykken er noe vi skaper selv. Det er ikke alltid jeg synes sånne ordtak er gode. Det er nemlig ikke alle som er født med de samme forutsetninger for et lykkelig liv. Så langt det går, må vi hjelpe og støtte opp om de med et dårligere utgangspunkt enn oss selv. Velferdsstaten når et stykke på vei. Resten må vi som slektninger, venner, arbeidskamerater og naboer stå for.
Samtidig er det mye sant i disse ordtakene. Veldig mye kommer an på vår egen innstilling. Det er opp til oss selv å finne lykken i hverdagen. De fleste av oss har en overflod av lykke-kilder å øse av. I min barndom fortalte min far om englene som hver kveld flyr opp til himmelen. De bærer to korger med seg. En kveld bemerket Vårherre at den ene var overfylt, den andre nesten tom. «Du skjønner», sa englene, «i den overfylte korga samler vi klagene og kravene fra menneskene. Den blir fort full. I den andre samler vi takksigelsene. Den er ikke like lett å fylle». I forrige veke skreiv Ruth Kylland Martinsen om det samme i denne spalten. Hver dag og hvert år er en gave som vi må ta vare på, sa ho. Det er det mye sant i. Kan vi ha den innstillinga, tror jeg vi også får et bedre liv og blir gladere mennesker. Kanskje vi til og med kan bli så takknemlige at det smitter over på andre. Derfor er det ikke likegyldig hvilke tanker vi tenker, eller hvilke ord vi bruker. Hvorvidt vi sukker eller smiler. Hvorvidt vi banner eller roser. Klager eller lytter.
De frommeste blant oss ser for seg hver eneste dag som en del av evigheten, en holdeplass i en stor plan, et steg på veien til himmelriket. Vi noe mindre fromme kan likevel tenke at hver dag bringer oppgaver som vi skal forvalte. Vi bestemmer selv hvordan vi vil skjøtte dette vervet. Hva vi skal se tilbake på som gamle. Hvilket ettermæle vi skal få.
De sterkeste i troen teller velsignelsene. Liv, helse, det daglige brød. Vi har familie, slektninger og venner som betyr noe for oss. Et arbeid å gå til. Et godt navn og rykte. Et dekket nattverdbord. Et evangelium. Vi litt mindre troende finner også gleder å samle på. Vi kan se det store i det lille. Sette pris på de nære ting. Gripe dagen og øyeblikket. Kjenne takknemlighet for alt velferdssamfunnet gir. For gode mennesker vi møter. For at noen ser oss, snakker med oss og tenker på oss.
Den gudfryktige gransker hjertet og ser at alt ikke er rett fatt. Men på vei heim fra kjerka takker han for at han likevel er funnen verdig. At han eier et håp. At over jorda er det en stor himmel. At han har fred i hjertet. Men også vi som ikke kommer oss i kjerka riktig hver søndag, har mye å glede oss over. Vintersola har snudd, og dagene blir lysere. Folk hilser når vi kommer, slår av en prat og ønsker godt nytt år. Kanskje oppstår munterhet, og latteren slippes løs. Vi får kjenne velværen etter ei treningsøkt. Eller etter en tur ute i frisk luft og fin natur. Vi får bety noe for andre. Dette er også lykke.
Jeg har her delt noen veldig enkle tanker. Banalt, sentimentalt og amatørpsykologisk. Ikke handlet det mye om politikk heller. Men – unnskyld! – jeg glømte meg et øyeblikk. Kanskje var det i det minste én setning i det ovenstående som talte til meg. Som jeg kan ta med meg. Som gav meg noe. Som jeg kunne glede meg over. Fint! La oss i det minste prøve å finne gullstøvet innimellom gråsteinen!
Vi stiller med ulike utgangspunkt. Likevel kan vi alle gjøre noe med vår innstilling til livet. Vi trenger å bli minnet om hva vi faktisk har. Og hjelpe hverandre å sette pris på det. Mitt forsett for det nye året er derfor dette: Å telle velsignelsene hver dag, å takke for dem og å glede meg over dem.
