Med ny redaktør kom det endringer. Tankesmia er et spennende prosjekt og jeg er beæret over å bli invitert inn til å dele mine tanker med avisas lesere. Det vil bli mine meninger uavklart med så vel parti som familie. For ikke å glemme Vårherre.
Jeg går rett inn i det dagsaktuelle og skriver om krise. Etter alle kriser skjer det endringer. Frolandsbrannen endret norsk brannberedskap og storflommen i 2017 endret plan og bygningsloven. Krisen vi nå står midt i, Covid-19, vil garantert gi oss mange nye forordninger. Smittevernberedskapen vil bli skjerpet og hver kommune må sikkert bygge opp lager av masker og kapper. Alle sykehus vil få pålegg om å anskaffe tilstrekkelig antall respiratoren til å takle nye pandemier, og sykehjem må utarbeide nye turnusrutiner for å unngå smittespredning. Senterpartiet snakker allerede varmt om å bygge opp beredskapslager av mat og styrke bondenæringen for å sikre selvforsyningen. Dog er det er en beredskap vi ikke snakker om – sikker og kompetent arbeidskraft.
Da Norge (og Europa) stengte ned var regjeringen tidlig ute med å forsikre folket om at mat skulle alle få. Butikkansatte stod på, men enda en gruppe måtte være på jobb, sjåfører i transportbransjen. Utfordringen var at mange var utenlandske borgere og ville bli satt i karantene hvis de tok friperiode i sitt hjemland. Da stopper bilen, og matvarer ville ikke komne til butikk. Derfor ble de på sin post.
Så var det matprodusenten, bonden. Over mange år har landbruket benyttet sesongarbeidere fra Øst-Europa, og med det gitt dem kompetansen og blitt avhengig av dem. Problemet var at 12/3 satt de i sitt hjemland uten mulighet til å komme til Norge og en disp ble løsningen. En disp som ble kritisert fordi vi nå har mye ledig arbeidskraft. Vi har faktisk flyttet kompetansen og arbeidskraften ut av landet på to viktige områder i vårt samfunn. Ingen har tenkt tanken på hvor sårbart dette er før bommen gikk ned og grensene stengte. Det er mange forklaringer på hvorfor det er blitt slik. Bonden hevder at ingen nordmenn ønsker dette gårdsarbeidet, og at hele landbruket ville gå «åt skogen» hvis de skulle betale norske lønninger. Transportnæringa hevder at de må konkurrere mot lavprisfirmaer fra Øst-Europa, og at de stadig blir presset på pris.
Jeg hører hva de sier, og her og nå er det nok en realitet. Men hvorfor ble det slik og bør vi tenke nytt? Særlig med tanke på vårens store krise. I 1994 sa Norge nei til EU og ja til EØS, og med det det indre marked. Etter murens fall fikk Øst-Europa mulighet til å reise og jobbe i det rike vesten. Sesongarbeid var mer en godt nok, og om lønna var lav så var den mye bedre enn i hjemlandet. Denne arbeidskraften inntok mer og mer norsk landbruk. Kanskje ble fristelsen for stor til å få hardtarbeidende arbeidskraft til en rimelig timelønn. Norsk ungdom var både kravstor og lite villig til kroppsarbeid på åkeren. Selv om norske bønder var sterke motstandere av EU og dets friheter, var flyten av arbeidskraft god å ha. Problemet er at vi har flagget ut viktig kompetanse. Når grensene ble stengt var norsk landbruk i krise. Arbeidere satt hjemme i Polen og Litauen. Ingen hadde sett at en pandemi kunne sette en hel næring sjakk matt. At krisen nådde oss i mars, var dobbelt ille. Sesongen var ikke i gang og den kompetente arbeidskraften satt på feil side av en landegrense.
Nå snakkes det varmt om nasjonalstaten. Vi skal kjøpe norsk mat produsert av norske bønder, og noen politikere vil ha tilbake beredskapslager av mat som vi hadde etter 2. verdenskrig. Det snakkes om at landbruket må styrkes og få en ny verdighet. Men hva med kompetansen? Skal den fortsatt ha adresse Krakow og Vilnius?
Transportbransjen har ikke samme risikobilde, men det streifer innom. Kompetansen flyttes ut og norsk ungdom velger bort sjåfør som yrke.
Spørsmålet er ikke lett å besvare og løsningene bør heller ikke være lettvinte. Vi trenger sesongarbeidere, og en utmeldelse av EØS vil bli en katastrofe for norsk eksport. Men av beredskapsmessige hensyn bør vi ta en debatt på dette risikobilde, på samme måte som flomvern og rassikring. En pandemi kan komme tilbake og grenser kan på nytt bli stengt. Kanskje skal vi ha en felles smittevernlov i hele Europa og la mennesker flyte fritt? Eller skal vi som nasjon melde oss ut og være selvforsynt med alt, også arbeidskraft?
Arild Windsland
Arild Windsland bor på Rugsland. Han er 61 år, gift og har to barn. Utdanna på Blakstad yrkesskole og som befal i Forsvaret. Jobber nå på Byggtorget i Tveide Næringspark. Han er oppvokst på Håbesland, og er veteran i lokalpolitikken. Arild har vært både ordfører og varaordfører, og han er nå inne i sin sjuende periode i kommunestyret. Han sitter også i formannskapet.
Birkenesavisas faste spaltister i TENKESMIA:
Silje Bjørnarå Drangsholt (Sp) – Arild Windsland (H) – Linda Hye (Ap) – Odd Gunnar Tveit (FrP) – Ruth Kylland Martinsen (MDG) – Torbjørn Bjorvatn (KrF)
