Noen ga noe, noen ga alt

Bekransing av minnestøtta på Tobias jorde 8. mai

Det ble i år ei noe spesiell markering av 8. mai på Birkeland. Å samle mange mennesker er noe man fortsatt ønsker å unngå grunna smittefaren. Derfor var det bare en håndfull med personer til stede på den ikke-annonserte markeringa på Tobias jorde fredag kveld.

Siden 2011 har 8. mai vært Frigjørings- og veterandagen. I fjor ble frigjøringsdagen for første gang på lenge igjen markert på Birkeland. Dette var første gang at også veteraner fra internasjonale operasjoner etter krigen var invitert, og deltok. Birkenes kommune bruker nå navnet Veteran- og frigjøringsdagen.

Det var i år en av bygdas mange veteraner, Ove Vehusheia, som sammen med varaordfører Anders Christiansen (Ap), la ned krans ved Minnestøtta over falne fra Birkenes under 2. verdenskrig.

Vehusheia, som sjøl har deltatt fra og for Norge i internasjonale operasjoner, leda markeringa. Han tjenestegjorde på Balkan i 1993/94 og i Libanon i 1995.

Etter bekransinga leste Vehusheia nasjonalsangen vår – Ja, vi elsker. Han og varaordføreren sa deretter noen ord om viktigheten av veteranenes innsats. Christiansen håpet at det på 8. mai neste år vil bli delt ut merker til veteranene.

– Det hadde vært noe, avslutta han.

Vehusheia trakk fram allsidigheten knytta til den norske deltakelsen i internasjonale operasjoner. Dernest at veteranene sjøl og deres barn, barnebarn og oldebarn fortsatt venter på anerkjennelse.

–Men, det er godt å nå vite gjennom signalene fra Birkenes kommune at veteranene skal få sin anerkjennelse, sa Vehusheia.

Det er i år 75 år siden Norge fikk oppleve fred etter 2. verdenskrig. At temaene kampen mot nazismen, og frigjøringa, var nær sagt fraværende ved årets bekransing av minnestøtta, kan kanskje oppleves underlig i motstandsbygda Birkenes.

Siden det på forhånd var varsla at det ikke ville bli holdt noen fullstendige taler under markeringa, hadde Birkenesavisa fått tilsendt et manuskript, inkludert veteranens tale. Her kommer helheten i Frigjørings- og veterandagens innhold fram.

«Vi er i dag, 75 år etter frigjøringen en storkommune bestående av under krigen tre kommuner. Det står fysiske minnesmerker på Herefoss, Engesland og Birkeland som minner oss på at noen ofret alt for et fritt Norge. Vi skal også minne oss på alle de som ble tatt til fange, torturert og fengslet, men som overlevde. Uten denne motstandskampen ville krigen kunne ha vart lengere, vi vet faktisk ikke om utfallet hadde vært det det er i dag uten motstandskampen over det ganske land. Det er også svært viktig på en dag som dette og huske alle de som var i utenriksfarten, krigsseilerne […] Ei heller skal vi glemme alle de som etter krigen satt igjen uten et kjært familiemedlem som hadde falt i kampen for vår frihet. Savnet etter det kjæreste man har, og dets tomrom, ble hardt og vanskelig å fylle».

I Veteranens tale står det:

«I over 70 år, i mer enn 100 operasjoner, over 40 land- og havområder på 4 kontinenter har Norge bidratt med mer enn 100 000 mannskaper. Vi har jobbet side om side med personell fra hele verden […] Vi har skulder ved skulder utført våre oppdrag som representanter for Norge i noe større. For mange er begrepet å være i tjeneste for Norge i internasjonale operasjoner ensbetydende med å være soldat i et konfliktområde. Ja, men det var så mye mer. Vi har sendt personell som politi, som helsepersonell, som håndverkere, observatører og mange flere funksjoner […] For noen veteraner har det dessverre vært tungt i hverdagen etter endt tjeneste og det skal vi ta på største alvor. Vi har en plikt om å hjelpe de som har bidratt på vegne av oss alle […] Til veteranen som trenger det, vi brødre og søstre er her for deg! Alle ga noe – noen ga alt».