Det er mandag, og jeg venter på regnet som ser ut til å ha ombestemt seg litt.
På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.
Noe kom det i natt, men nå er det tid for ei rotbløyte om alt skal bli grønt. Tørr hønsegjødsel trenger vann for å løyse seg opp på plenen. Men plenen har blitt grønn her også, og det er fint å hjelpe den litt. Det skal være grønt, det skal være frodig. Og nå er vi på startstreken for ordentlig grønn eksplosjon ute. Våren er uten tvil det vakreste eventyret i året.
Alt står klart, trærne har åpna knoppene for å slippe ut bladene sine og ta fatt på en ny sommer. Det er undere som utfolder seg overalt. Hvert eneste år gjør naturen en heil runde, fra denne tilstanden der alt er i startgropa, og til alt visner og går i dvale når høsten kommer. Om høsten er det allerede lagt grunnlaget for neste vår, med frø som har modna og blitt spredt ut. Knopper på alle greiner som bare venter på sol og varme. Den lange, kalde og mørke årstida står det alt sammen klart og bare venter. Det er et under slik alt henger sammen, og hvordan alt alltid er opptatt av overlevelse. Heilt uten mennesker ville det bare fortsatt uansett, utvikla seg videre og dekka all jord på kloden vår. Vi er bare en bitteliten del av et omfattende system av yrende liv.
Kunnskap er nødvendig for å leve i dette systemet. Vi må vite hvordan vi skal få frø av plantene vi trenger for å overleve, vite hvordan vi tar vare på dem om vinteren til det skal spire igjen. Vi trenger å vite hvordan vi skal få planter til å rekke å produsere mat vi trenger. Sommeren i vårt land er for kort til at mange planter ville rekke det uten hjelp. Maten vi spiser er ikke en del av naturen her. Mye kommer fra andre verdensdeler der det er mer varme og lenger vekstsesong. Ikke bare mye forresten, men det aller meste gjør det. Tomater, agurk, paprika, gulrot, poteter og mange, mange flere er innført til landet ei eller annen gang. Hvete klarer ikke alltid å bli ferdig moden i Norge, og derfor blir det importert fra andre steder. Hvis vi tenker litt på hvor mye vi bruker hvetemel hver eneste dag, året rundt, blir det et stort problem uten den. Havre, bygg og rug var nok det de dyrka mest før importen av hvete ble som den er i dag.
Hva spiste de egentlig hver dag for et par hundre år siden? Bygg-grøt, poteter og salta fisk og kjøtt, melk og hva mer? Det var nok ikke så lett å overleve i en natur som ikke uten videre har mange spiselige planter. Barkebrød var nok ofte på menyen. Overvekt var sikkert ikke et problem i de dager, tenker jeg. Det er bedre å leve nå for tida, selv om vi må leve med korona ei stund!
Tankene på dette vekker en stor glede over alle mine frø og planter. Jeg kan spise reddik og salatblader sammen med brødet allerede, og tomatplantene har fått knopper på. Agurkene blomstrer i vinduene, og de fleste andre grønnsaker er i gang i potter og kasser. Mai kommer ut i uka en gang og da kan potetene kan legges i jorda. Poteten er en velsignelse, og var det da den kom til bruk her i landet. Lefser og potetkaker kan hjelpe om det er lite hvetemel. Det smaker sikkert litt bedre enn barkebrød også.
Våren er på høygir nå, og sommeren er ikke så langt unna. Alt som kan dyrkes og hjelpes i gang for å bli ferdig før vinteren kommer tilbake, blir gjort her hos meg. Økologisk mat fra egen hage er en opplevelse jeg håper jeg kan få ha hvert år. Det er en så stor glede å stelle med, høste og bruke, at det mangler jeg dekkende ord for, det må oppleves. Så får det gå at det er litt tungt, og mye plukking av ugress i perioder. Bare regnet hjelper til med vanninga, og sola varmer litt på alt noen måneder nå, så skal jeg overleve grasing og hender som aldri blir reine før julevasken tar til. Det er et lite problem, så lenge det blir mat av det.
