Første vintermåned har begynt.
På Oggevatn bor det ei dame som funderer på så mangt. Skiftningene i naturen har en helt spesiell plass i hjertet til Birthe Lill Thorvaldsen. Hun deler noen av tankene sine med Birkenesavisas lesere.
Kaldt på beina og fingrene, og masse ekstra klær å få på seg. Det er udiskutabelt, vinteren har begynt. Kaldt, men vakkert ute når sola skinner sine få timer hver dag. Det glitrer i rimet som dekker alt. Iskrystallene vokser seg større for hver natt, og sola klarer ikke å smelte dem på dagtid. Men bevares, det er jo pent, som sagt.
Innelivet blir mer behagelig enn å være ute, så det passer bra å ta fatt på advent og vaske og rydde i kriker og kroker. Tenne ekstra lys og nyte ovnsvarmen og vente på solverv så vi får mer lys ute igjen. Det er nesten tre uker til det, men jeg gleder meg. For da kan jeg telle de ekstra minuttene og vite at det nærmer seg vår, og dessuten så de første plantene. Det er jo det som er livet. Men mørketida hører også til, selv om den kan være litt vanskelig å komme seg gjennom. Jeg priser meg lykkelig over å bo i den enden av dette lange landet som kan være heldige å se sola hver dag heile året. Korte dager, javel, men det blir dagslys hver dag.
I mellomtida får vi vaske og bære ved og sørge for å ta igjen med støvtørking og slike morsomme detaljer som forsvant fra dagens gjøremål utover våren. Det var også omtrent på den samme tida at fluene kom og begynte sitt arbeid med å skaffe meg noe å vaske bort når det ble høst. Men vi trenger insekter, så det blir nye frø og nye fugler i verden. Til og med mygg og knott betyr noe i den store sammenhengen. Alt har en plass i økosystemene, alt er mat for noe annet, eller har en jobb med å rense opp. Fluer spiser alt som ligger og råtner, i likhet med mange andre små organismer som fungerer som renovasjons-arbeidere i naturen. Likevel er det jeg som må fjerne det de har etterlatt seg på lamper og dørkarmer og til og med i taket.
Mildværet siste uke var akkurat nok til at det kom inn mer grønnkål, og rosenkål som hadde klart seg godt under snøen. Ferske varer på middagsbordet varmer en hobby-gartners hjerte!
Det kunne ikke smakt bedre, heller.
Purren i vinduskarmen gror fint, den så snart kan jeg prøve å bruke de ytterste bladene og finne ut om den likevel vil fortsette å gro. Knollselleriene i potter var litt trege til å begynne å sette blad, så jeg var litt i tvil om jeg hadde venta for lenge før de fikk jord på røttene sine. Men det ser ut til å gå rett vei, det er noe grønt som kommer opp. Bladene smaker sterkt av selleri, og er flotte i maten de også. Jeg bruker alltid å ta inn en del av dem på høsten og hakke dem opp sammen med purre og legge i frysen for vinterbruk. Det er veldig variabelt hvor mye knoller det blir nede i jorda, og på den måten får jeg alltid noe fra dem.
Nå er det slik at alt handler om jul, og de første sviblene har foldet seg ut og sender sin nydelige duft ut. Det traff godt, i år, ettersom den første hadde begynt første søndag i advent. Jeg kom hjem og kjente duften allerede i gangen. En glede i denne tida. En rosa, duftende glede som snart får følge av flere. Og novemberkaktusene har ennå noen blomster igjen, selv om de snart gir seg for denne gang. Her har de av og til blomstret på vårparten også.
