På dagen 101 år siden 1. verdenskrig tok slutt.
Akkurat denne mandagen måtte bare brukes til noe er veldig kjekt – og for meg er det å gå på ski.
På nettet kunne jeg lese at Hans Arne hadde kjørt opp løypenettet på Toplandsheia i løpet av natta, og den muligheten ville jeg ikke la gå fra meg.
Vel oppe på parkeringsplassen ser jeg 3 biler som står der fra før, og i den ene sitter Trond Harstad. Han har akkurat gjort seg ferdig med tre runder i 3,5 kilometeren og skryter av løypetraseen. For ham passet det helt ypperlig med skiføre nå, for han hadde nettopp gjort seg ferdig med hummerfisket kunne han fortelle.
I det samme dukker Hans Arne opp og jeg får tatt et bilde av disse to velkjente personene: Han som lager de flotteste skiløypene på Sørlandet og han som er en av de flittigste brukerne av løypenettet. I dagens moderne verden ville vel det kunne betegnes som et bilde på markedsbalanse, dvs. balanse mellom tilbud og etterspørsel.
GODT FØRE: Løypene var bra oppkjørt.
Akkurat i det jeg skal ta på meg felleskiene og bevege meg inn i de nypreparerte løypene, dukker Erik Wiig Andersen opp. Han er en kjent stemme fra NRK Sørlandet og har vært innover i terrenget for å lage en reportasje til radioens ettermiddagssending. Det er jo flott reklame både for løypekjører og hele turområdet!
Det er over 7 måneder siden jeg har hatt ski på beina, så formen er ikke noe å skryte av. Men jeg drister meg til å ta den lange løypa på 16 km likevel, for allerede neste dag er kanskje skiføret slutt. Jeg støtter meg på «Carpe Diem» som betyr «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».
Så får jeg heller bli litt stiv og støl resten av uka.
Vel tilbake i bilen er jeg veldig godt fornøyd med skituren. Riktig nok brukte jeg lengre tid på denne skituren enn det vinneren av Svalandsgubben brukte på å løpe 27 km i søle og vann, men pytt, pytt. Det viktigste er mestringsfølelsen ved å ha gjennomført 16 km uten fall og dermed kommet hel og uskadet tilbake, samt det å føle at nå er en ny skisesong på gang.
Olav Heimdal
