I 1960 jobbet 55 prosent av norske kvinner hjemme, med ambisjon om at alt skulle være på stell når mannen kom hjem fra jobb.
Etterkrigstiden var husmødrenes gullalder. Mange unge kvinner gikk på husmorskole før de giftet seg og stiftet hjem. Så satte de i gang med fulltidsjobben, som varte fra morgen til kveld – sju dager i uka og 52 uker i året.
– Det var et tungt, manuelt yrke. De jobbet hele dagen, også i helgene. Mange av husmødrene deltok dessuten aktivt i frivillig organisasjonsliv, sier Iris Furu, som har skrevet «Husmorboka. Et gjensyn med Norges glemte arbeidsplass».
«Norske husmødre var ikke en gjeng late kvinnfolk som drakk kaffe og sladret dagen lang. Setter man seg ned og tenker over hva de gjorde i løpet av en dag, innser man at arbeidet var tungt, mangfoldig og svært omfattende», skriver hun i boka.
Furu har konsentrert seg om perioden fra 1945 til 1970, da antall husmødre var på sitt høyeste i Norge.
– Jeg ble fascinert av en ganske så spesiell periode i norsk historie, en nær del av historien som i dag likevel føles fjern for veldig mange nordmenn, sier Furu.
Toppåret 1960
– De som valgte hjemmet som arbeidsplass, jobbet uten å få lønn. De hadde heller ikke rett til ferie, og de opparbeidet seg ingen pensjonsrettigheter, sier forfatteren.
Mens 55 prosent av kvinnene jobbet hjemme i 1960 – husmødrenes «toppår» – er situasjonen helt annerledes nå. Statistisk sentralbyrås statistikker og analyser viser at bare et fåtall av kvinnene er hjemmearbeidende på heltid: 2–3 prosent av dem mellom 25 og 59 år, ifølge en dyptpløyende SSB-rapport fra 2011.
Hvorfor var det så mange husmødre i etterkrigstiden? Svaret er mangesidig. Det er opplagt at statistikken inkluderte for mange, blant annet både 15-åringer og 80-åringer. Skjult i statistikken er også dem som var 100 prosent husmødre samtidig som de hadde 100 prosent jobb i familiens lille, private foretak eller på småbruket. «Hjemmestell» innbefattet også pass av egne barn.
– Den store utbyggingen av barnehager begynte ikke før på 1970-tallet. De få barneparkene som fantes i etterkrigstiden, hadde begrenset åpningstid – som regel mellom to og fire timer. I den tiden kunne mor handle eller gjøre andre ærend, sier Iris Furu.
Dessuten var det nok med én inntekt, blant annet takket være skattefordeler for barnefamilier. Og inntekten var det mannen som sørget for. Han jobbet ute for lønn, hun hjemme uten lønn.
Husmorforbundet
Husmoren, og kjernefamilien, ble dyrket som et ideal i det norske samfunnet i to-tre generasjoner, også blant politikerne. Det startet i mellomkrigstiden og toppet seg i etterkrigstiden.
Norges Husmorforbund, som ble stiftet som Hjemmenes Vels landsforening i 1915 og i dag heter Norges Kvinne- og familieforbund, var en viktig drivkraft i arbeidet for å styrke husmorrollen. Forbundet drev husmorskoler, barneparker, barnehager og lokale fødestuer, utga Husmorbladet og var aktiv pådriver for krisesentre og helsestasjoner.
– Ellers sto forbundet også på for at husmødre skulle få husmorvikar når det var behov for det, for eksempel rett etter en fødsel. Husmorvikarordningen ble innført i 1929, og var noe mange kvinner benyttet seg av, forteller Iris Furu.
Husmorforbundet var i tillegg med på å etablere Forbrukerrådet i 1953, og fikk gjennomslag for varemerking av klær, innføring av aldersgrenser på kino og opprettelse av hjemmehjelpsordningen.
Husmorens arbeidsbok
Husmoren hadde nemlig stor forbrukermakt, og disponerte ofte familieøkonomien. Hun hadde derfor en sentral plass i reklamer for alt fra såpe og skurebørster til møbler og kjøkkenutstyr. Nye elektriske artikler, som kjøleskap, fryseboks, støvsuger og vaskemaskin, ble introdusert som vidunderlige hjelpemidler for fruen i huset.
Fordi hun drev husholdningen var husmoren på mange måter livsnerven i samfunnet – eller som det heter i «Husmorens arbeidsbok» fra 1960:
«Det er husmoren som er hjemmets sentrale person, dets økonomisjef, dets sosialkurator, dets helsemessige ansvarshavende, dets kulturelle veileder. Hennes yrke er landets største og uomstridt viktigste, hennes arbeid favner over et meget vidt område».
Det ble utgitt en rekke bøker der kvinnens små og store oppgaver ble beskrevet, ofte helt ned til minste detalj, for eksempel instrukser for oppvask.
– I husmorbøkene og andre håndbøker, som dem om skikk og bruk, var det nærmest ikke grenser for husmorens plikter. Det var et utall veiledninger i hvordan alle hennes gjøremål kunne utføres på best mulig måte, sier Iris Furu.
Arbeidspress
Det var også sosiale krav til hvordan husmorrolle skulle ivaretas.
– De hjemmearbeidende kvinnene visste at nabokonene sannsynligvis fikk det med seg om ikke husarbeidet ble gjort skikkelig og middagen sto på bordet til rett tid. Mange følte nok et stort press, at arbeidet aldri ble utført godt nok, sier forfatteren.
I Furus kapittel om kjøkkenet minner hun om hvor mye utstyr man trengte, med et utdrag fra en av etterkrigstidens husmorbøker som lister opp over 65 nødvendige kjøkkenredskaper – blant dem spiralvisp, trestøter, krumkakejern og to husholdningsvekter. Det var i tillegg 12–13 redskaper på listen over eventuelle kjøkkenremedier, som spiss-sil, bakkelsspore og moseapparat, som ekstra flittige husmødre kunne skaffe seg. Listen over de ulike børstene, skrubbene og kostene man burde ha, var heller ikke kort. Totalt 19, ifølge Furus opptelling. Da er fiskebørste, kjøttbørste, rotbørste og teppekost tatt med.
– Oversiktene over utstyr forteller noe om dimensjonen på husmødrenes arbeidsoppgaver. De oppfattet selv at de jobbet, og var stolte av arbeidet. Men de fleste ble minstepensjonister, noe som ofte resulterte i trang økonomi for dem som ble skilt fra mannen sin, sier Furu.
Kvinnefrigjøringen
Hvorfor og hvordan ble husmødrene så kraftig redusert som yrkesgruppe fra slutten av 1960-tallet?
Én årsak er at de ekstra gode skattefordelene for barnefamilier forsvant, en annen at det var stor etterspørsel etter arbeidskraft i Norge på den tiden. Det var behov for kvinner i mange ulike yrker, og mange valgte å ta utdanning innen helse- og omsorgsyrkene. I dagens Norge tar som kjent flere kvinner enn menn høyere utdanning.
– Likestillingsarbeidet spilte en stor rolle, det samme gjorde kvinnefrigjøringen på 1970-tallet. Det ble større sosial aksept for at kvinnene jobbet ute, og mange unge kvinner ville ikke gjøre det samme som mødrene og bestemødrene hadde gjort. De ville heller ta utdanning og velge seg et yrke utenfor hjemmet enn å bli husmor. Barnehageutbyggingen – og dagmammaer – sørget dessuten for at kvinnene kunne gå til jobb mens barna var små. Den omfattende folketrygden, som ble innført i 1967, må også nevnes. Den er en sentral del av velferdsstaten, og ga både kvinner og menn et sikkerhetsnett, påpeker Iris Furu.
Etter 1970 sluttet SSB å bruke begrepet husmødre, de ble fra da av hjemmearbeidende. Det har etter hvert blitt en liten gruppe. I dag bruker vi for øvrig mindre tid på husarbeid enn nordmenn gjorde i 1971, og flere menn bidrar på hjemmebane, viser SSBs tidsbruksundersøkelse.
Men av en eller annen grunn er det fortsatt kvinnene som gjør det meste av husarbeidet.
Kilder: Iris Furu, Statistisk sentralbyrå, norgeshistorie.no (artikkelen «Husmorhistorie»), kvinnerogfamilie.no, Store norske leksikon, Wikipedia
Noen husmorfakta
- «Husmor er en kvinne, vanligvis gift og hjemmeværende, som er ansvarlig for et hjem, det vil si en bolig eller husstand, gjerne en familie med barn. Ei husmor utfører husarbeid (husstell) og er ofte overhode for hjemmet», ifølge Wikipedia.
- Husmor kunne tidligere også være tittelen på en kvinne ansatt som husbestyrerinne (eller oldfrue/husøkonom), som hadde ansvaret for husholdningen på en gård, en institusjon, et internat, et storkjøkken eller lignende.
- Norges Kvinne- og familieforbund (K & F) ble stiftet under navnet Hjemmenes Vels landsforening av Marie Michelet i 1915. Navnet var Norges Husmorforbund fra 1933 til 1997. Røttene går riktignok enda lenger tilbake i tid. Opphavet til forbundet var Christiania Hjemmenes Vel, som ble stiftet i 1898 og var den første husmororganisasjonen i Europa, ifølge Store norske leksikon.
- K & F har i mer enn 100 år jobbet for ve og vel i norske hjem, i tillegg husmorrollen og husmorsaken. Mange viktige saker er vedtatt som følge av forbundets forslag og påvirkningskraft. Noen eksempler er etablering av barnehager, husmorvikarordning og husmorskoler. Under Norges Husmorforbund drev forbundet også flere husmorskoler, og utga dessuten Husmorbladet, som i dag heter Kvinner & familie.
- Antall husmødre var på topp i etterkrigstida. Aller flest var det i 1960, totalt 745.266 kvinner, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Bjørn Hugo Pettersen
