Våren 1945 ble en liten, gråhåret mann arrestert i Amsterdam. Under den forbløffende rettssaken begeistret han folket – men satte kunstekspertisen i skammekroken.
I rettssaler over hele Europa pågikk oppgjøret med nazistene og deres medløpere etter krigen. For Han van Meegeren i Amsterdam var utsiktene dystre. Han var anklaget for å ha solgt et uerstattelig maleri til naziministeren Hermann Göring. Maleriet det dreide seg om, var et nyoppdaget bilde av 1600-tallsmaleren Johannes Vermeer. Å overlate en slik nasjonalskatt i fiendens hender var ansett som landsforræderi og kunne i verste fall straffes med døden.
I to uker besvarte van Meegeren politiets spørsmål med taushet. Da han omsider gikk med på å snakke, fortalte han en helt annen historie enn forventet.
Mislykket kunstner
Han van Meegeren hadde forlatt hjemlandet i raseri i 1932. I femten år hadde han strevd for å lykkes som kunstmaler, og en periode i 1920-årene hadde han hatt en viss suksess. Men i 1930-årene gikk bildene hans helt av moten. Kritikerne anså van Meegerens måte å male på, inspirert av den nederlandske malerkunstens gullalder på 1600-tallet, som håpløst gammeldags.
Van Meegeren flyttet til Frankrike for å begynne et nytt liv, men glemte aldri kritikernes sviende dom. Mange år senere, da han satt fengslet i Amsterdam, fortalte han til politiet: «En skjebnesvanger dag bestemte jeg meg for å hevne meg på kunstkritikerne og ekspertene, ved å gjøre noe verden aldri hadde sett maken til.»
Sensasjonen
I september 1937 våknet nederlenderne opp til nyheten om at det hadde dukket opp et ukjent maleri av Johannes Vermeer, landets mest berømte 1600-tallsmaler ved siden av Rembrandt. En slik begivenhet var uhyre sjelden. Mens Rembrandt hadde etterlatt seg mellom 300 og 400 oljemalerier, kjente man bare til 36 stykker av Vermeer.
Det nyoppdagede bildet hadde tittelen «Kristus i Emmaus» og bar flere av Vermeers kjennemerker, som den mesterlige penselføringen, lysvirkningene og yndlingsfargene blått og gult. Det het seg at bildet tilhørte en rik familie i Italia som hadde lagt det ut for salg via en anonym mellommann.
Maleriet var uten tvil ekte, fastslo Abraham Bredius, en av Nederlands fremste eksperter på Rembrandt og Vermeer: «Det er et vidunderlig øyeblikk i en kunstelskers liv,» skrev Bredius, «når han plutselig står foran et hittil ukjent maleri av en stor mester. Og for bilde! Vi har her et mesterverk, for ikke å si selve mesterverket, av Johannes Vermeer fra Delft.»
Nederlandske kunstinteresserte fryktet at en utlending skulle tilby en svimlende sum for nasjonalskatten, men etter en intens kampanje klarte Rembrandt-selskapet å skrape sammen de nødvendige midlene. Selskapet overførte et beløp som tilsvarer 50 millioner kroner etter dagens pengeverdi til den anonyme selgeren.
Kort tid etter, på sørkysten av Frankrike, flyttet Han van Meegeren ut av landsbyhuset han hadde leid i landsbyen Roquebrune-Cap-Martin. Han hadde kjøpt seg et herskapshus med tolv soverom i Nice.
En uhyggelig kunde
I tiden som fulgte dukket det opp enda flere ukjente Vermeer-bilder. Det var som om en propp plutselig hadde løsnet, og den engang så sparsomme arven etter mestermaleren fra Delft vokste med rekordfart.
I 1938 og -39 ble «Nattverden» og «Interiør med kortspillere» lagt ut på markedet og solgt for store summer. Andre nyoppdagelser fulgte i tur og orden: «Nattverden 2», «Kristi hode», «Vaskingen av Kristi føtter», «Jesus velsigner Jakob».
Så, i 1942, kjøpte Herman Göring maleriet «Kristus og den falne kvinnen». Som flere andre tyske naziledere var Göring besatt av ideen om å samle alle Europas største kunstskatter i Tyskland. Noen verker kjøpte han på lovlig vis, men de fleste sørget han for å true til seg eller stjele. «Kristus og den falne kvinnen» byttet han til seg mot 137 andre malerier fra sin egen samling. Etterpå gjemte han bildet unna i en saltgruve i Østerrike sammen med nærmere 7000 andre kunstgjenstander.
Arrestasjonen
Etter krigens slutt satte mange lands myndigheter i gang et storstilt detektivarbeid for å spore opp eierne av de stjålne kunstverkene. Man ville også finne og rettsforfølge folk som hadde tjent penger på å handle med nazistene. I Görings arkiver fant etterforskerne at Han van Meegeren sto oppført som selger av Vermeer-maleriet «Kristus og den falne kvinnen». 29. mai 1945 banket to politimenn på døra hjemme hos van Meegeren.
På dette tidspunktet var van Meegeren blitt styrtrik. Han hadde flyttet hjem igjen til Amsterdam og bodde i et prektig hus i byens beste strøk. Politifolkene noterte at han ble med dem uten protester. Men det skulle gå enda to uker før den lille, gråhårede mannen utbrøt: «Görings bilde er ikke en ekte Vermeer, som dere tror. Det er en ekte van Meegeren! Jeg malte det!»
Sannhetens øyeblikk
Etter at han flyttet til Frankrike i 1932, fortalte van Meegeren, hadde han brukt de neste seks årene på å studere teknikkene til Vermeer og andre berømte malere fra 1600-tallet. Han hadde kjøpt 300 år gamle lerreter, lagd seg pensler av grevlinghår og lært seg å blande maling etter gamle oppskrifter, slik de nederlandske mesterne hadde gjort det.
Så hadde han gått i gang med å male de falske mesterverkene. Han hadde blandet flytende bakelitt i malingen for at den skulle bli akkurat så steinhard som den ville ha blitt av å tørke i 300 år. Han hadde stekt bildene ved 100 grader i en keramikerovn for å få dem til å se gamle ut. Han hadde rullet bildene over en sylinder for å skape den rette krakeleringen. Han hadde til og med lagd noen rifter her og der i lerretene, og etterpå reparert dem dårlig med vilje, for å gi inntrykk av at bildene hadde vandret mellom mange hender. Alt for å lage det perfekte falskneri.
Oppvisningen
Politiet tvilte på historien og forlangte at van Meegeren skulle male et bilde i vitners nærvær. I løpet av de neste to månedene, foran øynene på vantro politifolk, rettsvitner og journalister, malte falskneren en siste, «ekte» Vermeer.
Saken gjorde van Meegeren til folkehelt i Nederland. Ikke bare hadde han lurt landets kunsteksperter trill rundt, han hadde også narret selveste Herman Göring. Retten la bort forræderi-tiltalen. I stedet dømte de maleren til ett års fengsel for kunstfalskneri. Han rakk aldri å sone straffen. Han van Meegeren døde av hjertestans 30. desember 1947, 58 år gammel.
Et spørsmål om verdi
For kunstekspertene i Nederland var van Meegeren-affæren ytterst pinlig. Forfalskningene reiste også noen spørsmål om verdien av kunst, spørsmål som filosofer baler med den dag i dag: Er det egenskapene ved selve kunstverket som gjør at vi oppfatter det som verdifullt? Eller er det vissheten om at det er laget av en berømt kunstner?
Under rettssaken pekte falskneren på maleriet «Kristus i Emmaus», som hadde innbrakt ham så mange penger, og som var stilt ut i rettssalen som en del av bevismaterialet mot ham. «I går var dette bildet verdt millioner av gylden, og eksperter og kunstelskere fra hele verden ville betale for å se det,» sa van Meegeren. «I dag er det ikke verdt noe, og ingen ville engang bry seg med å krysse gaten for å se det gratis. Men bildet har ikke endret seg. Så hva er det som er forandret?»
Tarje Holtvedt
