Norges første sildoljefabrikk

En gang for lenge siden gikk det dampbåt mellom Newcastle og Brettesnes i Lofoten. Der lå Norges første sildoljefabrikk, etablert i 1884.

På slutten av 1800-tallet var engelskmenn sterkt involvert i produksjon av fiskemel, sildolje og andre fiskeprodukter på øya Stormolla, noen nautiske mil øst for Svolvær.

I dag er det rundt 20–30 fastboende på hele øya; rundt halvparten av dem bor på Brettesnes. På slutten av 1800-tallet hadde stedet flere hundre innbyggere, og mange var engelskmenn tilknyttet fabrikken.

Fiskeavfall som gjødsel

De første engelskmennene kom til Brettesnes i 1872 eller 1873. På denne tiden hadde både norske og tyske selskaper såkalte guanofabrikker i Norge.

I Norge ble guanofabrikkene forløperen til sildoljefabrikkene. Verdens første fiskeguanofabrikk ble grunnlagt i Svolvær i 1856. Fiskeguano – laget av fiskeavfall og torskehoder – ble bearbeidet og pulverisert til et mel-lignende, nitrogenholdig produkt som ble brukt som plantegjødsel i jordbruket. Eksporten var omfattende, først og fremst til Tyskland.

Etter hvert kom utenlandske næringsdrivende på banen i Norge, de ville forvalte sine egne fiskeribedrifter her i landet. Det ble raskt rift om råstoffet, skriver Kåre Fasting i boka «En industri av verdensformat».

Norsk stråmann

Fra tidlig på 1870-tallet ble fiskeværet Brettesnes utleid til et London-firma med en norsk stråmann, skriver Svein Smaaskjær i boka «Lofotbilder 1». Firmaet drev en fiskeguanofabrikk i en trebygning som brant ned i 1878. Fabrikken ble raskt bygget opp igjen, og The Allrich Guano Company ble eier av bryggene og fabrikkanlegget.

Per Torbjørn Johansen ved Lofotmuseet forteller at en rekke bygninger ble reist i det engelske selskapets regi, blant annet flere fabrikker i teglstein og ti hus for arbeiderne. Det ble også oppført en skole, et lite sykehus, en bolig for den engelske forretningsføreren og et stort tømmerhus for direktøren i The Allrich Guano Company.

Guanoproduksjonen ble etter hvert utvidet med trandamperi og sildoljefabrikk. Selskapet drev også med kjøp og salg av fiskeprodukter, og bygde et stort silderøykeri.

Importerte folk og klær

Varer og folk ble fraktet mellom England og Brettesnes med dampskip, som bare gikk innom Bergen på veien. Med dampskipet fant siste mote fra Paris veien til øya og andre steder i nord. Brettesnes ble et sentralt sted, både for fastboende og tilreisende.

Norges første sildoljefabrikk, som engelskmennene starter på Brettesnes i 1884, var et resultat av at det i 1883 ble satt kvantumsrekord i det norske sildefisket. Anlegget på Brettesnes var stort i verdensmålestokk. Per døgn kunne fabrikken levere 600 tønner med 100 liter sildolje i hver tønne.

Sildoljen ble brukt til lys og brensel, senere til dyrefôr. Sildemel, som kom noen år senere, ble også mat til husdyr. I tillegg produserte man lim av fiskeavfallet. Alt gikk godt i noen år, og The Allrich Guano Company kjøpte også en stor fiskeguanofabrikk på Sauøya i Henningsvær i 1882. Men i 1892 var eventyret over, og engelskmennene reiste hjem.

Solgt til norske eiere

I ti år var fabrikkene på Brettesnes forlatt. Bare kontorsjefen, Mr. Church, ble igjen for å passe på eiendommene. Ifølge Kåre Fasting skyldtes den økonomiske nedturen enten at firmaets virksomhet var overdimensjonert, eller at tilgangen på råstoff var for uregelmessig.

I 1912 satset norske eiere i Brettesnes, og kjøpte opp sildoljefabrikken som fikk navnet AS Brettesnes. På denne tiden var det rundt 30 sildoljefabrikker i Norge. De to første av de norskeide ble begge etablert i 1898, i Svolvær og Stavanger. I 1914 var det 38 sildoljefabrikker her til lands, og i 1920 var antallet økt til 79.

Sildoljefabrikkene har alltid vært preget av konjunktursvingninger, men det var stort sett gode år i etterkrigstiden. I 1962 var det 80 fabrikker langs kysten, fra Agder til Finnmark. På slutten av 1960-tallet ble det imidlertid krise i næringen, fordi sildebestanden var i ferd med å kollapse.

– Silda kunne ha forsvunnet for godt, men strenge reguleringer i fisket på 1970-tallet hindret heldigvis det i å skje, sier forfatter Pål Christensen, tidligere professor ved Norges fiskerihøgskole ved Universitetet i Tromsø.

Lukten av penger

Det ble en brå overgang for mange sildoljefabrikker på 1970-tallet, også på Brettesnes. Med sildekollapsen, og senere kollaps i loddefisket, ble det kroken på døra for de fleste fabrikkene. Brettesnes stengte ned for godt i 1990. I dag er det bare fem sildoljefabrikker igjen her i landet.

– På 1980-tallet lå mange av fabrikkene brakk i vente på bedre tider. Men da staten tilbød kondemneringstilskudd til sildoljeindustrien i 1987, var det mange fabrikkeiere som takket ja til 9 millioner kroner for å stenge virksomheten, forteller Pål Christensen.

For de ansatte- og mange småsamfunn – var det en nedtur. Men for dem som ikke likte lukten fra sildoljefabrikkene og eimen av torskehoder, var det ikke fullt så ille. Noen ganger lå det berg av råtnende og illeluktende torskehoder vd fabrikken på Brettesnes og andre steder langs kysten.

– Vi som bodde på Brettesnes, syntes ikke lukten var noe problem. Det luktet jo penger, sier Per Torbjørn Johansen ved Lofotmuseet.

Bjørn Hugo Pettersen

Sildoljefabrikker i Norge i dag

* Vedde (Sula kommune, Møre og Romsdal)

* Måløy Sildoljefabrikk (Vågsøy, Sogn og Fjordane)

* Karmsund Fiskemel (Karmøy, Rogaland)

* Egersund Sildoljefabrikk

* Bodø Sildoljefabrikk