Kalenderen viste torsdag 1. november og tunge grå skyer truet med regndråper i små mengder tidlig på formiddagen. Termometeret viste 8 grader, og snøen som falt forleden var forsvunnet.
Været forhindret ikke 14 seniorer for fremmøte på Tomta for derfra å kjøre veien over Svaland mot og forbi Erkleiv. I krysset der veien tar opp til Røssebrekka, – grenda med tre gårder som ligger i Vennesla, – ble vi møtt av guide og kjentmann Ole Verner Wennerberg.
Han fortalte at Erkleivveien, som vi nå befant oss på, ble bygd i 1920-årene. Langt tilbake i 1790-årene var det stor trafikk på denne veien mot Ålefjær og Vigeland. Det ble påvist jernmalm i gruver blant annet på Rosseland i Birkenes. Atskillige mengder malm ble tett ut og fraktet med hest og slede vinterstid til Vigeland Jernverk i Vennesla.
Dette ble anlagt i 1791, og i masovner med fyring av kull ble jernmalm smeltet og raffinert og en fikk rent jern som produkt. Denne virksomheten i å fremstille jern fikk kort varighet, – bare 10-15 år. Masovnene ble slukket på grunn av kullmangel da det var vanskelig å få bøndene med kullmiler på gårdene til å levere nok brensel.
Fra Erkleivveien fulgte vi en populær og mye benyttet tursti rundt det kilometer lange Jovannet som ligger i Kristiansand kommune. Vi gikk delvis på en steinete kjerrevei gjennom gammel og frodig skog med «Amazonas-lignende» vegetasjon og lunder med edelgran og lerketre.
Et par steder observerte vi kalksteinholer i fjellet. Tydeligvis ble kalk i sin tid tatt ut her, et viktig mineral i landbruket for å forbedre jordkvaliteten. I kalkrikt skogsterreng trives blåveisen godt, så her kan turvandrere om våren se store blåveistepper i den lune bakkehellingen.
Vi hadde kort stopp på Dalen, en tidligere husmannsplass beliggende like ved Jovannet. Her står det i dag ei hytte, oppført av tyskere og benyttet under elgjakt. I enden av Jovannet, på en åpen plass med mange trepaller som ble brukt i forbindelse med vedhogst, fant vi laglige sitteplasser i matpausen. Skyene holdt tett, og vi kunne bare nyte stillhet, fred og ro i naturen som har sin sjarm også en grå senhøstdag.
Knut Geir Aas
