Så lyset – og malte det

Harriet Backer var en av svært få kvinner som levde av malerkunsten på 1800-tallet. Hun ble nærmest forgudet av yngre malere, og i dag har verkene hennes klassikerstatus.

– Sent i hennes samtid oppsto det nærmest en kult rundt hennes kunst. Den ble sett som ren, malerisk, gjennomtenkt, solid, ja, forbilledlig, forteller kunsthistoriker Marit Lange, tidligere leder for Nasjonalgalleriets maleri- og skulpturavdeling.

Harriet Backer er blitt kalt «lysets magiker». Hun inntar en særstilling i norsk kunsthistorie, som en brobygger mellom realismen på slutten av 1800-tallet og de moderne retningene i det neste århundret, ifølge Lange.

– Av de betydningsfulle kunstnerne vi kjenner fra den tiden, som Astrup og Egedius, var nesten samtlige innom maleskolen hennes en gang mellom 1890 og 1910, utdyper Lange.

Søsteren var vidunderbarnet

Harriet Backer ble født i Holmestrand i 1845, og har i sin selvbiografi (1924) fortalt at «barndomstiden var meget lykkelig». Hun hadde tre søstre, alle med musikalske og kreative evner. Selv var hun den andre i rekken. Som barn fremførte de ofte leketeatre i besteforeldrenes store, hvite hus i byens hovedgate.

Det var Harriets tre år yngre søster – den senere verdensberømte pianisten Agathe (Backer Grøndahl) – som ble sett på som vidunderbarnet i familien. For å gi Agathe en god musikkundervisning flyttet den velstående familien til Kristiania i 1857, da Harriet var 12 år gammel.

Å tegne var lykke

Backer skriver i selvbiografien at å «tegne var for mig livets høieste lykke, og mine forældre, som var meget klokere end jeg, forstod det». Da hun ble konfirmert, fikk hun begynne på Eckersbergs maleskole. Etter et år på guvernantekurs fortsatte hun på maleskoler.

Fra 1865 reiste Harriet mye i utlandet, blant annet i Tyskland og Italia, sammen med den begavede Agathe – ut fra hvor Agathes studier tok dem. På disse turene var Harriet først og fremst anstand for søsteren, men den vordende malerinnen gikk også i museer, der hun studerte og kopierte de store mesternes verker.

Kunstnerlivet begynner

Først i 1874 begynte Harriets eget kunstnerliv for alvor. Som 29-åring begynte hun å studere i München, og hun beskriver perioden 1874–78 som «de velsignede Müncheneraar». På turen ned traff hun to personer som skulle bety enormt mye for henne gjennom resten av livet, nemlig Kitty Kielland og Eilif Peterssen. «Naar jeg tænker paa München, vil jeg helst bare skrive om Eilif Peterssen», forteller hun senere. Og «Utfoldelsen av denne unge mands inspirerende genialitet vakte som intet andet min begavelse av slummeren». Flere kilder hevder at den sju år yngre Eilif fridde til Harriet, men fikk nei. Det tror imidlertid ikke kunsthistoriker Lange.

– Det finnes absolutt ingen kilder som tilsier det. Derimot fridde han til Ida Wedel i 1877, på den tiden han var mye sammen med Harriet. Og i 1878 giftet han seg med Nicoline Gram. Harriet var nok veldig begeistret for Eilif, og han også for henne, men det fantes både vakrere og rikere damer i hans nærhet, sier Lange.

På sine gamle dager forklarte Backer at «Hadde jeg giftet meg, hadde jeg sluttet å male». Det var nok av eksempler på begavede kunstnervenninner som hadde vansker med å kombinere kunst og ekteskap. I et brev hjem til foreldrene beklaget Backer at hun ikke kunne leve opp til hva de kunne forvente seg av en ugift datter, men at hun måtte male: «hvad kunde det hjælpe at jeg opgav det i Fortvivlelse over disse første mislykkede Forsøg, naar jeg dog ved, at jeg efter 14 Dages Afholdenhed vilde være syg av Længsel efter at begynde igjen».

Vennskapet med Kitty

Flere norske malere bodde i større eller mindre grad på denne tiden i München, og også andre kunstnere og forfattere. Backer var ofte gjest hos Henrik Ibsen, som hadde et hjem der, og var også sammen med Camilla Collett, som Backer beskriver som «ubeskrivelig interessant, aapen og tillidsfuld». Den norske kunstnerkolonien flyttet imidlertid snart til Paris. Også Harriet fikk et stipend på 4000 kroner, og i den franske hovedstaden tok hun først inn hos sin eldste søster Inga, som var gift med Herman Lunde, prest for skandinavene i Paris.

I Paris flyttet Backer etter hvert inn i et atelier med flere rom, sammen med Kitty Kielland. Der både bodde og malte de. De to hadde også bodd sammen i München. Backer omtaler Kielland som «min husfælle og bedste ven», og Kitty skriver i et brev til Jonas Lie at «For mennesker er vi gaat sammen som person, saa de i regelen blander os sammen».

Jan Olav Gatland, pensjonert førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen, har sett nærmere på vennskapet mellom Kitty Kielland og Harriet Backer i boken «Romantiske vennskap. Sjelevenner i norsk kultur».

– Vennskapet med Kitty Kielland betydde uendelig mye for Harriet Backer. Jeg tror de inspirerte hverandre gjensidig, diskuterte kunst og problemer som kunne oppstå i skapergjerningen, og de var i det hele tatt uunnværlige for hverandre – også i samlivet, forteller han.

I Paris er de ofte sammen med Jonas og Thomasine Lie, og Arne Garborg besøker flere ganger de «tvo ungkarlane», som Garborg kaller dem, og de går ut og rangler sammen.

At Harriet og Kitty var kjærester, har imidlertid ikke Lange noen tro på. Hun tror det i stor grad var praktiske og økonomiske årsaker til samboerskapet.

– Dessuten var Kitty forelsket i Arne Garborg, forteller hun.

Gjennombruddet

I løpet av sine ti år i Paris fant Backer sin egen selvstendige stil som maler. Hennes første suksess kom med bildet «Solitude», som utmerket seg på den svært viktige, årlige samtidskunstutstillingen Salongen i Paris i 1880. Maleriet viser en svartkledd kvinne som sitter alene i et rom, tilsynelatende tynget ned av bekymring eller sorg.

Med det bildet la Backer en retning for sine senere interiørbilder, påpeker Lange: «Et enkelt utstyrt rom hvor ett eller et fåtall stillfarne mennesker spiller sine beskjedne, men likevel avgjørende roller, især ved å betone bildets stille og lyttende stemning». Lyset som strømmer inn fra et vindu, går også igjen i mange av hennes senere bilder. Senere skal hun også utvikle metoden «plainairen i interieuret», som hun kalte det, altså «friluftsmaleriet innendørs», der hun flyttet staffeliet rundt etter lysinnfallet i rommet.

Med stor nøysomhet greier Harriet å overleve på legater og stipender og salg av bilder. Våren 1883 maler hun bildet som Lange beskriver som kunstnerens egentlige gjennombrudd, nemlig «Blått interiør».

Populær

Sommeren 1889 kom hun tilbake til Norge fra Paris, 44 år gammel, og slo seg ned i Sandvika i Bærum. Derfra malte hun en rekke bilder. Ikke langt fra Sandvika ligger middelalderkirken i Tanum. Serien med kirkeinteriører, som hun startet på i denne perioden, er sentral i hennes produksjon. Særlig utpeker maleriet «Barnedåp i Tanum» kirke seg.

– Det er spennende i komposisjonen, originalt, svært gjennomtenkt og i det hele tatt nifst godt gjennomført, mener Lange.

Flere kirkemotiver fulgte fra Stange kirke i Hedmark, der Kitty Kiellands bror var prest og gladelig stilte opp som modell selv.

– Man fremhever gjerne hennes kirkebilder, og interiørene. Men hun malte faktisk nesten like mange landskapsbilder, forteller Lange.

Bondeinteriør var også et yndet motiv for Backer.

– Der tar hun opp tråden etter Tidemand. Hun er ikke ute etter det vakre og særegne, men det enkle, alminnelige og slitte – og det vakre i det, sier Lange.

Dyrket

Jens Thiis, kunsthistoriker og direktør for Nasjonalgalleriet (1908-1941), skriver i forordet til Erling Lones bok om Backer (1924) at Backer, til tross for mangelen på ett enkelt mesterverk, er en klassiker i norsk malerkunst, og han omtaler henne dessuten som «en av de ædleste skikkelser i norsk kunsthistorie».

– Hun ble nærmest dyrket som person. Hun var kledelig beskjeden, slik man mente kvinner skulle være, og hadde et mildt og vakkert vesen, sier Lange.

I 1932 dør Harriet Backer i sitt hjem i Vika i Oslo.

– Til tross for en veldig liten og kresen produksjon oppnådde hun en sterk posisjon i sin sene samtid, men først og fremst etter sin død, sier Lange.

Kjersti Blehr Lånkan