Da klokketida kom til Norge

Hakk i vinduskarmen, hanegal og solur. Før klokketiden erobret landet, var det mange omtrentlige – og kanskje mindre stressende – måter å måle tiden på.

Sommerferie eller ikke – klokka følger vi stort sett allltid med på, enten vi har den på telefonen eller håndleddet eller begge steder. Man forventes å være presis, enten man skal på jobb eller rekke et fly. Det er ingen tvil om at klokka kan stresse oss.

Sekundene og minuttene var mindre viktige før i tiden. Man hadde likevel sine metoder for å anslå hvor i døgnet man befant seg. Behovet for stålkontroll kom først med posten og jernbanen.

Hakk i vinduskarmen

Inntil 1895 var det flere sannheter, og en mengde antakelser, om hva klokka var her i landet. Mange forholdt seg ikke til klokketid i det hele tatt. Lommeur var for de få, og armbåndsur fantes ikke. På gårdene ble folk kalt inn til måltider med ringing fra stabbursklokka, men om klokka egentlig var tolv eller halv ett, var ikke så viktig.

– Kanskje den som ringte først sjekket med stueuret, som ble vanlig utover 1700-tallet, men det var strengt tatt ikke nødvendig, sier Kåre Hosar, konservator på Maihaugen museum i Lillehammer.

– Folk hadde stort sett de samme gjøremålene hver dag, og erfaring lærte dem hvor lang tid det tok. De var gode til å planlegge, fikk etter hvert en biologisk klokke til å stole på og brukte ting de hadde rundt seg for å se hvordan tiden gikk. Det mest naturlige var å følge med på solen. Noen hadde hakk i vinduskarmen som viste hvordan solen flyttet seg på himmelen og dermed også hvor mye som var igjen av dagen. I tillegg hadde man tidsmerker ute i naturen, og kanskje også egne solur. Man hørte hanegal om morgenen og kunne fint gjøre avtaler med folk i bygda om å møtes til middagsmat neste torsdag, forteller Hosar.

Middagsavtale uten klokke

Etter alle solemerker bommet de kraftig både på sekunder og minutter, men folk i det gamle bondesamfunnet klarte å møtes, de fikk stort sett gjort det de skulle og unngikk det verste tidspresset, tror Hosar – nettopp fordi de lærte seg så godt å beregne tiden uten klokke.

Stresset har kommet med ting som skal nås og ikke kan skyves på, for eksempel tog som går til faste tider, og post som skal leveres innen en frist. Da bøndene fikk plikt til å bidra til postleveringen, oppsto det konflikter.

– Mange klagde på sen levering, og myndighetene kom med tiltak for å få opp farten, forteller Helge Sognli, leder ved Norges Postmuseum på Lillehammer.

– Klokker ble sendt med postsekkene for å hjelpe bøndene med å holde tiden. Det ble delt ut skjemaer for å kartlegge hvor forsinkelsene oppsto, men det var vanskelig å finne årsakene til dem. Kanskje holdt postbøndene det for seg selv, så de fortsatt kunne være herre over sin tid, sier Sognli.

Posten var i likhet med jernbanen en pådriver i arbeidet med å synkronisere landet.

– Tidsskjemaet har alltid vært viktig for postvesenet, forteller Helge Sognli.

– Store regnskap, ordre og myndighetsbrev har blitt fraktet rundt i mange etapper og med ulike befordringsmidler. Det har vært helt avgjørende å koordinere og holde fristene.

Felles tid

Hadde man kunnet snakke i telefonen med slektninger på den andre siden av landet før 1895, hadde det vært liten vits i å spørre hva klokka var. Man stilte nemlig klokka ulikt rundt om i Norge, avhengig av hvilken lengdegrad man befant seg på. Det var fire minutter mellom hver fulle lengdegrad, og dette var også tidsforskjellen mellom Oslo og Drammen. Halden lå tre minutter etter Oslo, mens landets aller østligste punkt lå så mye som én time og tre kvarter etter det vestligste. Det var solens plassering på himmelen som avgjorde det hele.

Behovet for en felles tid vokste fram i takt med utbyggingen av infrastruktur som telefon, rutebåter og jernbane. I hovedstaden kom den kompliserte tidsberegningen til syne ved de to jernbanestasjonene: Togene ut fra Vestbanen brukte drammenstid, mens togene fra østbanen brukte oslotid. Enten man tok tog, båt, hest eller kom til fots, måtte man rette seg etter den lokale tiden når man kom fram.

Systemet ble stadig mer upraktisk, og etter noen diskusjoner om å dele landet opp i færre og større tidssoner, fulgte Norge etter en rekke andre land og samkjørte tiden fra 1895.

Travle eidsvollsmenn

Mens bøndene fortsatt beregnet tiden etter solen, kunne byfolk etter hvert følge flere klokker, på kirker og rådhus, og noen steder også gjennom vekterne som ropte timeslag ut i gatene. Noen minutters avvik var det ikke så mange som brydde seg om her heller – enten årsakene var tekniske eller menneskelige. For 1800-tallets borgerskap, som hadde en hang til lommeur, var det likevel populært å sjekke om klokkene var synkroniserte. Ibsen gjorde det daglig på sine turer forbi Universitetet i Oslo sentrum.

Det lå mye status i å følge klokka blant mennene som var samlet på Eidsvoll våren 1814. Men det var også en dyd av nødvendighet,

– I de travle dagene i april og mai hadde man en streng forretningsorden med faste oppmøtetidspunkter. Dette var veldig moderne den gangen, sier Bård Frydenlund, direktør ved Eidsvoll 1814. – Men det varierte nok hvor punktlige folk var.

Hele prosessen med å løsrive seg fra Danmark og danne en egen grunnlov lå for øvrig under et ganske tungt tidspress, forteller Frydenlund.

– Folk reagerte på innlegg som drøyde. Tidspress og taler som trakk i langdrag kan også ha forårsaket en forhastet beslutning om å stenge jøder ute fra landet gjennom grunnlovens paragraf 2. Bonden Theis Lundgaard fra Lista skar til slutt gjennom og sa »Stå opp, alle som ingen jøder vil have i landet». Responsen var umiddelbar, og kanskje spilte det en rolle at diskusjonen hadde tatt for mye tid, sier Frydenlund.

 

Pernille Amdahl

Nøyaktig levealder

Da det ble populært å bruke klokker, var det forbundet med status å kunne angi tiden, forteller konservator Kåre Hosar på Maihaugen. På en ung jentes gravstøtte fra 1800-tallet i Nord-Fron står det med kvarters nøyaktighet hvor gammel hun ble, nærmere bestemt 14 år, 10 måneder, 3 uker, 5 dager og 7 timer og 1 kvarter. Den fulle teksten på gravstøtten lyder slik:

Her under hviler

de Jordiske Levninger af

den Elskverdige afdøde unge Pige,

Kari Pauls Datter Lillegaard,

Som fremgik i tiden 1825, den 2den

December Kl: 1 1/2 E: Og bortvandrede

til Evigheden 1840, den 27de

October Kl: 8 3/4 E: Hændes Alder var

14 Aar 10 Maaneder 3 Uger 5 Dage og 7 1/4 Time.