Roald Rokseth har ikke tatt skade av en oppvekst sammen med pietistiske besteforeldre med røtter i haugianismen i Trøndelag.
– Pietistene har nok ofte blitt forbundet med fokus på de såkalte adiafora, og det kunne nok til tider bli mye fokus på hva som var synd, og ikke, sier Roald Rokseth.
Kortspill og kino er i gruppen adiafora, og forandrer seg fra tid til tid.
– Men det var mange gode kvaliteter i miljøet som var verd å ta med seg. Kvinnene ble trukket mye med i arbeidet, og det var arbeidsomme og ærlige folk, sier Rokseth.
Selv kan han huske vitnemøter i stuene og folk som la seg ned på kne for å be.
– Jeg opplevde det ikke som skremmende, men egentlig trygt og godt, forteller Rokseth.
Påskefeiring
– Hva husker du fra påskefeiringen i ungdommen?
– Påskeaften var spesiell på sin måte. Det var den store veddagen. Da skulle neste års ved kuttes og kløyves og stables fint på plass. Det er et påskeminne, men ikke noe påskebudskap, sier Rokseth, og forklarer:
– Påsken var egentlig en dyster og mørk tid. Det var om å gjøre å leve seg inn i sorgen og lidelsen. Det var veldig begrenset hva vi fikk foreta oss, særlig på langfredag, så den ble lang – og i radioen var det jo bare sørgemusikk, forteller Rokseth.
Den gang var det ikke mulig å gjøre opprør mot påskefeiringen, forteller han, og nå har han ikke behov for et opprør.
– Nå prøver jeg å leve med i påsken. Palmesøndag med tilbedelse og opptog, og den stille uke til refleksjon. Skjærtorsdag med innstifting av nattverd og kampen i Getsemane, langfredag med korsfestelsen – og så endelig oppstandelsen på første påskedag. Uken gir rom for masse påfyll og forskjellig refleksjon, sier Rokseth.
Utfordring
Han vil anbefale en påske som ikke bare går direkte på første påskedag og oppstandelse.
– Lyset blir så mye lysere hvis det har vært mørkt, og gleden blir så mye større hvis man har vært i sorg, sier Rokseth, og avslutter:
– Nå har påskefeiringen holdt seg som tradisjon, og vært fundament for kristen tro i over to tusen år. Spørsmålet er hva vi i vår generasjon kan gjøre for at kristen tradisjon og tro kan bringes videre til nye slekter. Det kan jo være emne for en påskerefleksjon.
