Til Birkenes, Herefoss og Vegusdal, en fortelling om minner, oppstandelsestro og påskeglede.
Da Torill Farstad Dahl fikk stillingen som sogneprest i Birkenes, Vegusdal og Herefoss, da så vi på hverandre, Håkon Borgenvik og jeg. Hjertene brant. Lyset steg opp som morgengry i blikket: Torill skulle til «det lovede land!». Vi var i minnene fra 1998, en tid i livet som skinner gult og vakkert, varmt og styrkende som en påskemorgen den dag i dag.
For meg ligner påske og oppstandelsestro på gleder som springer frem, uventet, som lysglimt i det imperfekte. Jeg har et minne fra den gang jeg kjørte opp til et møte på Birkenes. Flokken utenfor lokalet sto klare. Men bildøren hadde gått i lås. Ikke annet valg enn å rulle ned vinduet, og uten eleganse krype ut av bilen. Jeg følte meg tåpelig der jeg stablet meg opp i stående. Da godlynt latter og varme stemmer sa «Velkommen, Birte» gjenkjente jeg Kristus som ville meg vel gjennom fellesskapet. Påskemorgenens mange fortellinger handler ofte om ualminnelige situasjoner og et glimt av tro.
Slik kjenner jeg meg igjen i oppstandelsesfortellingen om Maria som på den tredje dag gikk i haven, fant graven tom, og lette etter kroppen til Jesus. Hun ser en gartner. Hun spør ham om hjelp. Da snur han seg og sier: «Maria», og i stemmens varme klang gjenkjenner hun alt. Gartneren er Herren. Det er aksept og gjenkjennelse i en ualminnelig situasjon.
Herefoss menighet minner meg om seigemenn og seigedamer. De lærte meg noe om faren med å jobbe for hardt. Slik de to joggerne Peter og den disippel Jesus hadde kjær som løp om kapp det forteste de kunne til graven. Opplevelsene de erfarte den påskemorgenen var forskjellige. Den ene så at Jesus ikke var der, og det skapte tro hos ham. Peter undret seg. Sammen gikk de tilbake. Løpe og gå. To erkjennelsesveier til påskens tro.
Jeg husker jeg var så trøtt at jeg måtte sove litt i bilen på vei opp til Herefoss. De hadde en konkurranse på ungdomsklubben. Hvor langt var det mulig å strekke en seigemann /dame før den slet? Den dagen lærte jeg noe jeg om- og- om- igjen må lære på nytt; å ikke forstrekke meg. At det er plass i oppstandelsestroen også til å hvile, gå sakte, og reflektere som Peter. Ta en påske om gangen, nyte alt det fine, åpne sanser og tanker for alt en ikke vet og forstår. Gi tid. Det er en tid for å løpe, og en tid for å gå sakte. Da blir vi virkelig seige, sterke menn og damer som ikke forstrekker oss. En åpen elastisk holdning overfor egen, og andres opplevelse av påskens budskap.
Min siste fortelling knyttet til oppstandelsestro kommer fra Vegusdal. Jeg hadde med meg to gutter fra byen. Det var søndag og gudstjeneste i kirken. På vei dit fortalte jeg om ulven som ble skutt i Vegusdal. Vi var nesten fremme, og stanset ikke langt fra kirken. Gikk ut av bilen. Da var det en av guttene som smalt igjen bildøren, – vi var låst ute. Da så guttene på hverandre. Så seg rundt. Så løp de det forteste de kunne redde for ulv, og reddet inne i kirken.
Da disiplene i en av påskens fortellinger skjønte at nå stod alt på spill. Kanskje også deres eget liv. Alle visste de var tilhengere av «Jødenes konge». Troen var liten. Frykten langt større. De skjulte seg bak låste dører. Da kom Jesus inn gjennom alle lag av angst. Han steg inn i det uoverkommelige. Han kom stille. Han kom slik han alltid var. Han kommer til all vår lengsel inn i vår tid: «Fred være med dere!» Slik gjenoppstår påskemorgen i 2023 med håp om fred i Europa, og at alt vondt må tie en stund så freden kan senke seg.
Påsketeksten i år er hentet fra Lukas hvor kvinnene ville gi Jesus en verdig begravelse – etter en uverdig død. Erkjennelsen som ble vendepunktet for dem, var opplevelsen av at de ikke visste hva de skulle tro? Mange i dag vet heller ikke hva de skal tro i møte med oppstandelsesfortellingene påskemorgen.
«Husk hva han sa» var ordene fra de skinnende menn i gravhulen som gav et nytt perspektiv. Når jeg leser oppstandelsesfortellingene, så skaper de en tro som knytter seg til alminnelige og ualminnelige hendelser. Jeg husker. Jeg minnes. Jeg tror.
Påske, det er som å samle på glans. Skinner gult og vakkert, varmt og styrkende med takk til dere i Birkenes, Herefoss og Vegusdal som fikk hjertet til å brenne med morgengry i blikket like til i dag.
Birte Løvåsen
