Begge havnet med ganske liten margin over.
BIRKENESAVISA MENER: Årets stortingsvalg har gjennom valgkampen blitt omtalt som både et verdivalg, et veivalg, og et valg som det er knyttet stor spenning til. Når vi nå sitter med fasiten er det én klar valgvinner. Nemlig sperregrensa på fire prosent.
Valgkvelden knyttet det seg stor spenning til hvorvidt Venstre og Kristelig Folkeparti ville havne under eller over den magiske grensa. Begge havnet med ganske liten margin over, men sikret seg like fullt fem utjevningsmandat hver.
Det utgjør et hav av forskjell for de to partiene som kun fikk åtte distriktsmandat hver. Og det vil utgjøre et hav av forskjell når Erna Solberg skal forsøke å stable en regjering på beina, og sikre denne regjeringa flertall i Stortinget. Med Venstre og Kristelig Folkeparti under sperregrensa, ville situasjonen vært en helt annen, og statsministeren gjerne en annen.
De 19 utjevningsmandatene skal som navnet tilsier jevne ut valgresultatet, og sikre en mer rettferdig mandatfordeling, men da må altså partiene over sperregrensa på fire prosent. Ofte vil ikke de små partiene sikre seg et distriktsmandat i en krets alene, og utjevningsmandatene skal da sikre at partiene da får om lag så mange prosent av representantene på Stortinget som de har i prosentvis oppslutning i hele Norge.
På den motsatte sida av høyre-venstre-aksa gjør den samme sperregrensa det en smule ugunstig for den rød-grønne-sida å være så fragmentert som den i dag fremstår. De neste fire årene vil ni partier være representert på Stortinget, men hverken Rødt eller Miljøpartiet De Grønne gjør seg fortjent til utjevningsmandat med en oppslutning på rundt 2,4 og 3,2 prosent.
Bak Miljøpartiet De Grønnes ene mandat står rundt 90.000 velgere, mens bak hvert av de åtte mandatene til Venstre og Kristelig Folkeparti står det 15.000 velgere. Sånn er den politiske realiteten, og det vil prege Stortinget de neste fire årene.
Sperregrensa på fire prosent skaper altså mer spenning i norsk politikk enn det de politiske partiene selv klarer. Godt hjulpet av et mangfoldig politisk landskap, med mange små partier. Slik har det lenge vært, og nettopp dette mangfoldet er en styrke for Stortinget.
