«Har du en hobby som du har blitt glad i, da trenger du ikke å kjede deg mer, for da har du alltid no’ morsomt å gjøre og har du først en får du sikkert flere».
Arvid Falander har en hobby som han har blitt glad i, men trenger ikke flere. Og han kjeder seg ikke, for det er nok arbeid å holde styr på en hobby som innbefatter nærmere 200 par langrennsski.
– Hva er historien bak en sånn samling og en slik hobby?
– Det er ikke noe markant før og etter, det er vel sånn som bare har kommet og utviklet seg etter hvert. Men jeg deltok jo i mitt første langrenn på jorde til Tobias da jeg var sju, og så kom interessen for skiskyting i ti-årsalderen, så interessen for ski har jo alltid vært der, sier Falander.
Herlig galskap
Det er vanskelig å tidfeste når galskapen begynte. Noen samler på frimerker, andre på modellfly eller julepapir. Arvid Falander samler på ski.
– Det er en herlig galskap, og det er jo ikke bare samling av ski – det er også en dokumentasjon av utviklingen på skifronten. Her er historien fra norske skifabrikker som produserte treski – til det som nå er tipp topp ski i glassfiber. Det var vel kanskje historien om skiproduksjon i Norge som trigga samleren i meg, forteller samleren.
Noen ski har en spesiell historie, andre dokumenterer den historiske utvikling. Det hører med til barnelærdommen at Magne Myrmo var den siste som vant i et stort mesterskap på treski. Det var i 1974 i Falun, og han vant med et tiendels sekund. Det var riktignok på treski med plastsåle, så noe nyskapning var det jo.
– Han hadde ikke vunnet hvis han hadde hatt et senere startnummer, for det var godt og kaldt når han gikk – seinere på dagen ble det varmt og blaut og da hadde ikke treskiene han brukte vært gode å gå på, selv med plastbelegg under, forteller Falander.
I samlingen er dessverre ikke paret som Myrmo gikk på, det er vel plassert på et eller annet lokalt bygdemuseum eller på skimuseet i Holmenkollen. Men i Lille Tømmeråsen finnes et identisk par, som kan beskues.
Ski fra NM i 1963
– Men det er et par med en interessant historie, særlig når vi skal ha en mimreaften om NM på Birkeland i 1963. Det dukka opp et noen interessante skipar på Finn, og enda mere interessant ble det da jeg traff dama fra Ytre Enebakk. Hun hadde ski stående, som hun hadde benyttet på NM her, så de kjøpte jeg. Dama heter forresten Aud Kjensli og hadde deltatt i NM 13 ganger, forteller han og poserer gjerne sammen med de skiene.
Jubileumsmodellen til VM i Holmenkollen i 1982 er blitt et samleobjekt, og det klenodiet inngår selvfølgelig i samlingen. At det var vanskelig å få tak i, gjør ikke gleden mindre.
Arvid Falander er heller ikke helt ukjent med deltakelse i NM. Han var med å ta gull på stafett i skiskyting på Voss i 1984, og skiene som ble brukt da finnes selvfølgelig i samlingen. Gullmedaljen er litt vanskeligere å finne.
Reidar Andreassen – idol og forbilde
Han forteller at Reidar Andreassen var det store ideal og forbilde. Det var stor stas og veldig lærerikt å få gå bak han i Tveideløypa.
– Du må lese terrenget, og følge terrenget, sa Reidar – og hans ord var lov. Han hadde jo vunnet fem-mila i NM både i 1958 og i 1960 hvor forøvrig Ådne K. Mykland ble nummer to. Det var mange som ikke kunne forstå at sørlendinger kunne gjøre det så godt på ski. Man var jo vant til at trøndere og østerdøler kunne kunsten. Dette var gode tider, mimrer Falander.
Reidar Andreassen hadde to par ski, ett for tørt føre og ett for vått føre. Toppløperne i dag har vel femti par ski hver, og har folk fra fabrikken som preparerer og tester og det ender opp med at utøveren kanskje velger mellom to-tre par til slutt. En skiløper i «gamle dager» behersket nok alle områder innen sporten bedre for da gjaldt det å selv finne riktig ski og smøring selv. Og det var jo ikke preparerte løyper som vi opplever i dag.
– Det er ikke slik at alt var bedre før, men det kan bli for mye tilrettelegging med løypemaskiner og skøytebredde på sporet. Jeg er redd for at noe av leken kan forsvinne. Det er faktisk veldig fint på Flakk og Mosfjellheia uten oppkjørte løyper også, sier Falander.
Treski i daglig bruk
Han har flere par treski som er i «daglig» bruk, og han forteller at flere av modellene er riktig så gode ved rett føre og rett bruk.
– Det litt sånn at du kommer nærmere naturen – samme følelsen som du får i en trebåt med marnamotor på sjøen. Der hører du vannet og nyter naturen. Det blir litt på samme måte med treski – litt nostalgi og en litt annen naturopplevelse på skituren, sier han.
Det behøver tydeligvis ikke være gamle ski med gamle bindinger og gamle beksømstøvler. Her er det snakk om gamle treski, gjerne nye fra fabrikken for tretti år siden, men påmontert det siste nye i bindinger. Og unger burde absolutt få treski, de er ikke så bakglatte og gir ungene en mye bedre skiopplevelse, forteller Arvid.
Katalogisert og registrert
Du kan nevne en hvilken som helst skifabrikk. Arvid Falander kan historien, og det går raskt å finne fram ski fra den aktuelle fabrikken. Han forteller at det på det meste var over åtti skifabrikker i Norge. Det var ofte lokale møbelprodusenter som også lagde ski. Nå er det bare Madshus, Åsnes og Rønning igjen. Konkurransen fra mellomeuropeiske fabrikanter, som også var gode på alpint og hadde enorme ressurser, ble for voldsom.
Selv om han ikke lenger er aktiv i skiskyting og langrenn, er han levende opptatt av idretten. Nå går tiden til styre og stell i idrettslag og hornmusikk. Dessuten går det mye tid til å trene to narkotikahunder som er i daglig bruk i polititjenesten. Hundehold på denne måten ligger i grenselandet mellom arbeid og hobby, og fortjener en oppfølging. Følg med, følg med.
