Rundt husene på Røynås er det stille – så stille at man nesten kan høre det spirer og gror i kjøkkenhaven, og det er hovedsakelig i stillheten at Barbro Raen Thomassen arbeider best.
– Det er ikke alltid så lukrativt å være utøvende kunstner, så egenproduksjon av frukt og grønnsaker kan komme godt med, sier Barbro.
Det vil ta for mye plass å presentere alt som Barbro Raen Thomassen har gjort gjennom et langt kunstnerliv. Men naturen står sentralt i det hun er engasjert i nå om dagen. Plakater i gamle amerikanske cowboyfilmer inneholder gjerne teksten «WANTED – dead or alive». Når man kommer inn i atelieet til Barbro lyser teksten «NOT WANTED» mot deg fra flere tegninger på veggen. Og det blir raskt klart at undertegnede ikke skal ta det personlig.
– De fleste har sikkert hørt om rødlista hvor planter og dyr som står i fare for å dø ut står skrevet. Vi har en svarteliste også, men den er kanskje ikke så godt kjent. Svartlista inneholder blomster og dyr, som myndighetene har klassifisert som uønskede i Norge, fordi disse oppfattes som invaderende. De sprer seg til dels raskt og kan fortrenge opprinnelige arter, som på sin side da klassifiseres som truede. Myndighetene bruker store ressurser på å bekjempe svartelistede planter, forteller Barbro.
Og da er det åpent både for refleksjon og samtale og tegningene er et tungt innlegg i den aktuelle flyktningedebatten, der vi behandler flyktninger som ”not wanted”. Flere av artene er vi blitt veldig fortrolige med, og vi ser dem hver dag uten at vi reagerer særlig negativt. Vakre planter som syrin og lupiner, rynkerose, gravmyrt og marsfiol er uønsket. Mange av oss har disse i hagene våre, men de står på myndighetenes svarteliste. Dessuten den rikt gulblomstrende stauden, med det i dette tilfelle treffende navnet: fagerfredløs.
Ekstra interessant er det jo at mange av frøene til for eksempel Rynkerose kommer over havet fra England, Danmark og Tyskland og slår seg ned på norske strender. En klar parallell til flyktningestrømmen i Middelhavet.
Barbro utfolder seg ikke bare lokalt og nasjonalt. Hun er noe så sjeldent som en internasjonal anerkjent kunstner med tilhold i Birkenes. Nå står hun på farten til et fire ukers opphold med arbeid og utstilling på TCG Nordica i Kunming, Kina. Der skal hun stille ut sammen med Marianne Rønnow fra Danmark. De begynte samarbeidet i 2007 og har siden hatt seks utstillinger sammen. Navnet på utstillingen denne gang er det engelske ordet «Fan», og så blir det opp til leseren å tolke hva det kan bety.
– Det er jo ikke akkurat noe stort kunstnermiljø i Birkenes men jeg trenger roen som jeg får på Røynås for å kunne konsentrere meg om arbeidet. Marianne i Danmark bruker Mail Art – en «kunstform» som oppsto på 60-tallet. Vi sender skisser og tegninger til hverandre som papirpost, i konvolutt med frimerker, og gir hverandre kommentarer og innspill. Veldig nyttig når man sitter sånn alene, forteller Barbro.
– Og så har jeg jo en mann (Tore Thomassen) som også er kunstner på sitt felt, som musiker og han er en god samtalepartner, sier Barbro.
– Jeg er spent på reaksjonen på tegningene mine i Kina, kanskje jeg ikke engang får lov til å stille dem ut. Men noe av hensikten er å se om reaksjonene, refleksjonene og samtalene blir forskjellige i Kina og i Norge, sier Barbro.
Tiden i Kina skal også brukes til å utforske papir, og papirets innvirkning på det kunstneriske uttrykket. Papir er en kinesisk oppfinnelse og kan spores tilbake til første århundre etter Kristus, og i Kina produseres fortsatt mange ulike typer håndlaget papir.
Og i påsken kommer tre kunstnerkollegaer fra Kina til Norge. Da skal Barbro være kurator for en utstilling i Lillesand kunstforening. En kurator er i kunstsammenheng en person som administrerer utstillingsprofilen til et museum eller et annet visningssted. Da er det kuratorens jobb å finne hvilken kunst av hvilke kunstnere som skal presenteres for publikum.
– Med tre kunstnere fra Kina og tre kunstnere fra Norge blir utfordringen å sette sammen en utstilling, som skaper dialog mellom det kjente og det fremmede, der det ikke er gitt hva som er «kjent» og hva som er «fremmed». Påskeutstillingen skal kombineres med foredrag og kanskje også andre visuelle uttrykk både på kinesisk og norsk.
– Men å stille ut i Kina er vel kanskje ikke akkurat det første man gjør som kunstner?
– Det er et godt stykke fra formingstimene på ungdomsskolen til utstilling i Kina. På ungdomsskolen var jeg heldig og fikk en formingslærer som åpnet både dører og sinn. Og på Maler- og dekoratørlinja – som var det nærmeste man kom kunstlinje på yrkesskolen, gikk jeg som 16-åring blant annet sammen med Kjell Nupen. Vi hadde heldigvis en lærer som forsto at klassen var mer interessert i kunst enn i dekorasjon. Han var klok nok til å legge undervisningen opp deretter, forteller Barbro.
– Jeg vokste for så vidt opp i et skapende hjem, selv om foreldrene mine ikke var kunstnere. Og det ble tidlig klart for meg at jeg ville bruke livet mitt til dette, sier Barbro, som siden studerte både ved Ècole des Beaux Arts i Frankrike og Kunstakademiet i Bergen
– Finnes det noen sammenhengende rød tråd i dine arbeider?
– Man kan kanskje si at engasjement, i betydning av hengivenhet og dedikasjon til det en holder på med, er den råde tråden – det være seg om jeg arbeider med tegning, skulptur, installasjoner eller noe annet. Jeg lager aldri noe for å «please» folk, jeg lager det jeg må lage. Og jeg tror at når jeg er ærlig mot meg selv, så vil det jeg lager kunne berøre en annen, sier Barbro, men legger til. «You cannot win them all»
– Gjennom et langt liv har du produsert mye forskjellig. Hva har vært det mest interessante?
– Det jeg holder på med i øyeblikket er alltid mest interessant og mest engasjerende. Det blir ikke til at man snur seg tilbake og henger seg opp i tidligere arbeider. Og hva fremtiden angår, så er jeg så heldig at jeg som kunstner aldri blir pensjonist. Jeg vil arbeide med dette så lenge det er liv i meg, sier Barbro.
– Til slutt Barbro. Hva er kunst?
– Kunst ligger i sitt vesen bortenfor ordene og lar seg ikke definere som noe eksakt begrep. En kan si noe, men aldri alt. Av det som er sagt om kunst, synes jeg den franske maleren George Braque sier det aller vakrest: «Kunst er et sår som blir lys».
